Himmelriket på Koh Phangan

av , .

Jeg har reist verden rundt i en mannsalder, og sett noen av klodens flotteste steder. Men aldri har jeg bodd bedre enn på Santhiya på Koh Phangan!

Jeg har hatt et herlig døgn på øya Koh Tao, selve paradiset for dykkere og backpackere i denne delen av Thailand – i havet utenfor den mer kjente ferieøya Koh Samui. Nå hopper jeg igjen på fergen som går mellom øyene her, denne gang med kurs tilbake mot Koh Samui. Men jeg skal mønstre av på siste stopp før Samui, nemlig Koh Phangan. Denne øya ligger nærmere fastlandet og er større enn lillebror Tao, og følgelig mer turistifisert. Men jeg er førstereis, og vet ikke hva som venter meg. Så når jeg står på fergekaien er jeg temmelig blank. Jeg ser navnet mitt, “Mr. Tom”, på et skilt. Inn i en skitten firehjulstrekker, nåda? Hva slags lurvete sted blir jeg fraktet til nå?

Vi kjører ut av havneområdet og gjennom en svært så velordnet liten by, i alle fall sammenlignet med bebyggelsen på Koh Tao. Veiene er fine, og vi passerer stadig skilt som peker mot innbydende resorts og strandhoteller. Jeg speider etter mitt: Santhiya. Men neida, vi forlater tettbebyggelsen. Når sjåføren etter et kvarters kjøring tar av til venstre – vekk fra asfalten og inn på en grusvei, faller forventningene som en stein. Særlig fordi grusveien peker rett innover på øya, og bort fra de innbydende strendene.

Gjennom jungelen

Veien blir smalere og smalere, vegetasjonen stadig tettere. Det bærer bratt oppover i krappe svinger. Etter en halvtime når vi et digert skur, med et håndskrevet skilt på fasaden som varsler om at dette er siste sjanse for tanking av bensin før du kjører inn i jungelen på eget ansvar.

Jungelen? Jeg prøver å få igang en samtale med sjåføren, som smiler imøtekommende og svarer “yes” på alle mine spørsmål, uansett hva jeg spør om. Så jeg lener meg tilbake og lar humla suse: Det blir vel i alle fall en opplevelse ut av dette også…

Og så bærer det inn i jungelen. Veien kan strengt tatt ikke lenger kalles vei, men snarere et uttørket elveleie. Hva det vel egentlig også er, etter regntiden. Jeg tør ikke engang tenke på kjøreforholdene her når leiren er våt, og holder meg krampaktig fast mens vi slingrer av gårde mot… hva det nå måtte være som ligger et sted der fremme.

Fata morgana?

Det er to veien til Santhiya: På humpete kjerreveier fra fergeleiet gjennom den tette jungelen, eller med båt fra Koh Samui.

Det er to veien til Santhiya: På humpete kjerreveier fra fergeleiet gjennom den tette jungelen, eller med båt fra Koh Samui.

Berg-og-dalbaneturen gjennom jungelen tar halvannen time, og slutter like brått som den begynte. For plutselig, ved enden av det som ser ut som en dårlig vedlikeholdt norsk tømmervei, opplever jeg et fata morgana: Er dette virkelig sant? Under en vakkert utskåret portal i teak står en golfbil og venter på meg, og med den hotellets fungerende direktør:

– Velkommen til Santhiya! Har jeg hatt en behagelig reise?

Et øyeblikk lurer jeg på om damen er gal, inntil jeg ser det humoristiske glimtet i øynene hennes.

– Vanligvis henter vi gjestene i speedbåt. Det hender jo også ganske ofte at det er ufremkommelig gjennom jungelen, sier hun.

Nåvel, her er jeg. Og belønningen overstiger alle ubehageligheter. Den overstiger også alle forventninger, for Santhiya viser seg raskt å være den flotteste resorten jeg noensinne har bodd på. Jeg sjekkes inn fra en dyp sofa mens betjeningen står i kø for å servere meg forfriskninger i varmen, og geleides deretter videre til mitt rom nummer 305.

Rom nummer 305

Mitt “rom” viser seg å være en utsøkt lekker liten villa på 115 kvadratmeter med stor tropisk hage – og et eget, usjenert basseng med drømmeutsikt over paradisbukta og stranden nedenfor. Dette må være det ultimate redet for et forelsket par, eller for alle som ønsker å rømme fra verdens brutale realiteter og inn i fantasien for en stakket stund. Selv henter jeg en iskald Singha Beer fra kjøleskapet, tar et raskt og usjenert nakenbad og ser solen gå ned bak horisonten.

Livet blir ikke bedre enn dette.

 

IMG_2433

Santhiya på Koh Phangan er kanskje den flotteste resorten jeg noensinne har bodd på. Prisene er selvsagt deretter, men bestiller du utenom høysesong finner du alltid gode tilbud.

IMG_2470

Rom nummer 305 på Santhiya Resort er en nydelig bungalow på drøye 100 kvadratmeter: Et paradis for elskende, og for deg som har behov for en liten virkelighetsflukt.

Siste artikler