Hoppe paradis på Seychellene

av , .

Desroches Island er kåret av Lonely Planet som et av verdens ti beste retreats. Har de rett? Vi dro til Seychellene for å finne det ut.

Jeg har fløyet rundt ti timer til Seychellene, via Dubai. Overgangen fra business class på den nyåpnede Emirates-ruten fra Oslo til ankomsthallen i Mahe er brutal:  Det er godt over 30 grader  i skyggen der jeg sitter på en trebenk og venter på min flight videre til Desroches Island.

Svetten driver. Det gjør ikke tempoet på den spartanske flyplassen: Lenge etter at min flight skulle tatt av kommer en frodig dame i alt for trang uniform og ber meg ta en drosje til en hangar noen kilometer fra flyplassen. Her lastes frakten til Desroches, og – skal det vise seg – også den eneste passasjeren. Altså meg.

Seychellene på første klasse? Jaggu sa jeg smør!

Velkommen til paradiset

Det skal fort forandre seg. Turen på 23 mil over krystallklart, turkis vann fra Mahe til Desroches Island er unnagjort på en drøy halvtime. Den knøttlille Robinson-øya er kun seks kilometer lang, og 300 meter bred der det på det smaleste er hugget ut en trang flystripe tvers over øya. Her lander villaeiernes private jets, og altså mitt åtteseters propellfly.

– Velkommen til paradiset, smiler sør-afrikanske Wicus Prinsloo. Han er general manager for Desroches Island, luksusresorten som blant mye annet er kåret til en av verdens 10 beste retreats av Lonely Planet og har vært location for fotograferingen av Sports Illustrateds berømte Swimsuit Edition.

– Takk, mumler jeg mens jeg får en iskald fruktdrink og en enda kaldere klut stukket i nevene av den uniformerte velkomstkomitéen ved flystripen – alt mens jeg prøver å begrense et henrykt glis, til ingen nytte.

Desroches Island er som en luksuriøs boble, der resten av verden kan seile sin egen sjø – for en stakket stund.

Desroches Island er som en luksuriøs boble, der resten av verden kan seile sin egen sjø – for en stakket stund.

For det er bare å gi seg over. Det er som å komme til en annen verden – til Edens Hage, der Adam og Eva ble lei av kummerligheten og bygget seg et luksusresort i verdensklasse. Wicus viser meg rundt på den billedvakre resorten i en dertil egnet golfbil (på Desroches finnes ingenting drevet av fossilt brennstoff), og vi ender opp ved mitt “hotellrom”: En villa på drøye 100 kvadratmeter rett ved stranden, der mitt “badeværelse” er under åpent tak og blant annet inneholder et lite svømmebasseng.

Jeg slår dørene ut mot stranden på vidt gap, skreller av meg klærne og kaster meg i det Indiske Hav mens solen farger himmelen rød der den glir ned over horisonten. Jeg er mutters alene i paradis – og på alle måter veldig langt hjemmefra.

Desroches_03

Baderommet er under åpen himmel, og det private bassenget innbyr til en dukkert før sengetid.

Koraller og tunfisk

Neste morgen er det tid for aktiviteter i vann. Desroches Island er en koralløy – faktisk består snaue 70 prosent av øya av koraller. Farvannet rundt atollet er som skapt for dykking og snorkling, med muligheter for nærkontakt med både hai og skilpadder under vann.

– Men det er ingen fare, forsikrer mitt snorklefølge Oksana Druyk. Hun kom hit fra Ukraina i desember, og mener hun har funnet drømmejobben på Desroches Island.

– Det finnes ingen farlige eller giftige dyr på Desroches, og haiangrep har vi aldri hatt her. Her er det bare å nyte de vakre korallene og det fantastiske livet under vann.

Ukrainske Oksana Dryuk (til v.) og innfødte Chris Harog inviterer til aktiviteter over og under vann.

Ukrainske Oksana Dryuk (til v.) og innfødte Chris Harog inviterer til aktiviteter over og under vann.

 

Vi trekker på oss svømmeføtter og dykkemaske, slipper oss over rekka på båten og fortaper oss i en undervannsflora og -fauna jeg aldri har sett maken til.

Litt senere på dagen har jeg en avtale med Stuart Mahoune og Stefan Germann. Stefan er fra Durban i Sør-Afrika, mens Stuert er lokal. Begge har til felles at de elsker havfiske. Nå har de invitert meg med til det som for mange er selve årsaken til å reise hit: Jakten på de største ruggene i havet!

– Joda, mange kommer hit bare for å fiske, bekrefter Stefan.

– Det er ofte en vennegjeng, og de tilbringer gjerne åtte-ti timer i båten hver dag – fra de kommer til de drar. Det har jo ikke Stuart og jeg noe imot, vi elsker dette livet! smiler den lykkelige havfiskeren.

Og jeg skjønner dem godt. Vi har seks stenger ute, langt til havs. Plutselig hviner det i den ene stangen, og Stefan styrter til. Det er sverdfisk på kroken!

– Full gass! brøler Stefan, og Stuart gir bånn pinne. Sverdfisken er lynrask, og det er livsviktig at det ikke blir slakk i snøret.

Plutselig skyter fisken opp av vannet som et enormt, sølvblankt lyn. Nesten som i slow motion blir vi stående og se på at den rister elegant på kroppen, og ser kroken forsvinne som en nederlagets parabel ut av kjeften på dyret og tilbake i havet.

– Next time, sukker Stefan. Resten av utbruddet egner seg ikke på trykk.

Fornøyd REIS-redaktør med snaue 20 kilo levende yellow fin tuna, nylig trukket opp av det Indiske Hav. Den ble lunsj for alle hotellgjestene neste dag.

Fornøyd REIS-redaktør med snaue 20 kilo levende yellow fin tuna, nylig trukket opp av det Indiske Hav. Den ble lunsj for alle hotellgjestene neste dag.

Naturverneren

Når man lever i paradiset, er det kanskje ikke så rart at forholdet til naturen er tett. Og er det én ting som slår meg umiddelbart ved Seychellene, så er det den håndfaste bevisstheten rundt natur og miljø. På Desroches Island treffer jeg Josep Nogués – Pep blant venner. Pep kommer opprinnelig fra Barcelona, men har studert miljøfag i København og jobber nå som conservation officer i ICS – Island Conservation Society.

– Jeg kom til Desroches i januar, forteller Pep.

– Oppdraget mitt går ut på å jobbe med konservering av de såkalte five outer islands, altså å beskytte de aller ytterste av de 115 øyene som utgjør Seychellene. Det er et femårsprosjekt, finansiert av FN og Seychellenes regjering.

Pep har fire år igjen av oppdraget, og bruker mye av tiden på å jobbe med bevaringen av de store havskilpaddene og landskilpaddene på øyene.

– De finnes bare her og på Galapagos, og er selvsagt fredet, forteller Pep. Som inviterer meg hjem til sin enkle hytte på fire pæler i skogen, og lar meg hilse på et kull nyfødte landskilpadder.

– De kan bli opp til 200 år gamle. Her på Desroches har vi en kar på rundt 140, som rusler fritt rundt på øya.

Desroches Island er et fristed – ikke bare for nygifte, havfiskere og generelt alle som ønsker å pleie kjærligheten, men også for planter og dyr.

– Er det ikke fantastisk? spør Pep.

Svaret gir seg selv.

Pep fra Barcelona jobber som naturverner på Desroches, på oppdrag fra FN og Seychellenes regjering. Blant mye annet har han ansvaret for skilpaddene.

Pep fra Barcelona jobber som naturverner på Desroches, på oppdrag fra FN og Seychellenes regjering. Blant mye annet har han ansvaret for skilpaddene.

Rike eiere

Resorten Desroches Island består av en rekke villaer spredt langs store deler av de kritthvite sandstrendene rundt øya. Sentralt plassert i nærheten av flystripen ligger restaurant, butikk, basseng, bar, spa, vannsportsenter og andre fellesfasiliteter. Du kan bestille egen kokk til villaen din, men de fleste velger å innta måltidene i restauranten, i sanden under palmekronene.

Her spiser jeg middag med Guillome fra Sveits, som er ansvarlig for alle forsyninger til øya i tillegg til å ha ansvaret for kjøkkenet.

– Det er ingen enkel kabal. Vi er fullstendig avhengige av å få alle råvarer fløyet inn fra Mahe, eller også fra andre steder i verden, forteller Guillaume.

– Men fordi vi er et femstjerners resort, forventer også gjestene seg mat i gourmetklassen. Det krever mye jobb, men jeg tør påstå at vi klarer å innfri gjestenes forventninger.

Og gjestene stiller høye krav, som man gjerne gjør i denne kategorien i det øverste luksussegmentet. Villaene som leies ut gjennom resorten er stort sett i privat eie – de aller fleste kjøpt av styrtrike sør-afrikanere. Noen velger å la resorten drifte dem kommersielt, mens andre igjen vil ha sine villaer for seg selv.

– Uansett hva de velger, ønsker alle at vi skal ta vare på villaene for dem, forteller Monika Angliker. Hun kommer fra Winterthur i Sveits, og jobbet som flyvertinne da kjæresten søkte jobb som kokk på Desroches Island.

– Jeg la ved en søknad jeg også, for å kunne være sammen med ham. Og fikk jobben. Det gjorde derimot ikke han…

I dag er kjæresten eks-kjæreste, og Monika har nå i to måneder hatt ansvaret for driften av alle de private villaene. Kontrakten sier to år i paradiset.

– Men det er en stri jobb, og jeg har ingen problemer med å lure på hva jeg skal gjøre i fritiden, ler hun. Før hun skynder seg videre; en private jet er på vei inn for landing. Eierne vil gjerne tilbringe natten i villaen før de flyr videre til Sør-Afrika grytidlig neste morgen. Åtte timer i paradiset. Og Monika er klar.

Hoppe paradis

Også jeg må forlate Desroches Island. Ikke i en private jet, men i det lille propellflyet som trofaset pendler mellom Mahe og Desroches minst én gang hver dag. Trøsten får være at jeg tross alt ikke skal hjem, men hoppe paradis til neste perle på Seychellene. (Les mer om dette i REIS nr. 1–2015.)

Desroches Island er en opplevelse for livet, og en opplevelse langt utenom det vanlige for de aller fleste av oss. Villaprisene er stive – for noen er det småpenger, for andre kanskje resultatet av sparing gjennom lang tid.

Sikkert er det uansett at det er verdt hver eneste krone.

Siste artikler