Tidsreise i Himalaya

av , .

Har du noen gang lurt på hvordan det er å bli sett på som uren og urørbar? Dra til Malana i Himalaya, hvor eldgamle renhetsregler fremdeles holdes høyt i hevd. Enn så lenge.

Det er bare å gå omkring, men pass på at du ikke tar på noe. Ingen hus, ingenting. Hold deg på stien.

– Ok. Men hvorfor kan jeg ikke ta på noe?

– Du er ikke herfra. Du er ikke ren.

Betongstien jeg er henvist til å gå på, sikksakker seg gjennom Malana, en liten landsby på en smal fjellhylle i indisk Himalaya. Små bekker sildrer langs stien, gjennom jord, stener og søppel. Stadig går kvinner fullastet med ved på ryggen og et spebarn knyttet fast på magen forbi meg. Kommer jeg, eller de, for nær, roper de:

– Apr, apr!

Bort, bort.

Men jeg og mitt reisefølge kom i det minste inn. Resepsjonisten jeg snakket med for to dager siden på pensjonatet i Delhi, sa han ikke hadde sluppet inn i landsbyen i det hele tatt.

Han er ikke den eneste jeg har hørt snakke om Malana. Historier om stedet øker i antall jo nærmere vi kommer. Noen sier det tar flere dager å gå, gjennom fjellpass og skog. Andre forteller om malanesernes særegne språk og kultur som har fått utviklet seg i fred på den isolerte fjellhylla gjennom 2300 år – helt siden soldater i Alexander den stores hær slo seg ned her da den makedonske hærføreren prøve å erobre Nord-India. Innbyggerne påstår visst også at de har verdens eldste demokrati, også det nedarvet fra grekerne. Og ikke minst forteller historiene at alle som ikke er derfra, blir betraktet som urene og forurensende. Det siste viser seg umiddelbart å stemme. Så vi må gå på stien for de urørbare mens landsbylivet yrer rundt oss. De lokale ignorerer totalt våre vandringer.

Landsbyen med sine rundt 300 hus og 2000 mennesker strekker seg langs et smalt, relativt flatt parti høyt oppe på fjellsiden i den indiske delstaten Himachal Pradesh. Rundt oss på alle sider reiser mektige fjell seg, hvite på toppen og grønne i bunn. I landsbyen er alt brunt tømmer, grå betong og brunsvart jord, en fargeskala i sterk kontrast mot kvinnenes ulltøy i grønt, lilla, rødt og gult, holdt sammen av store sølvspenner. Turen hit var mindre strabasiøs enn fryktet. I nærmeste by, Jari, fortalte de at et damprosjekt nylig har ført til at en vei har blitt bygd gjennom dalen. Fra bunnen og opp til Malana er det nå bare en times bratt gange. Men før veien kom, var landsbyen nær isolert fra resten av verden; en marsj til Jari tok flere dager. På 60-tallet la de første turistene i vei innover og oppover, drevet dels av eventyrlyst, dels av et rykte om at stedet ga ypperlige vekstvilkår for cannabisplanten.

Det er bare oss her nå, det er vinter og kaldt, men på sommerstid er det nok besøkende til at to små innkvarteringssteder har funnet det liv laga å etablere seg. Siden en malaneser må gjennom et renselsesrituale ved kontakt med folk utenfra, er ikke de som driver dem herfra. Prem er en av dem, han har drevet et såkalt ‘guest house’ her i fem år, er akseptert og kan gå overalt. Men han kan ikke gifte seg med en kvinne herfra.

– De kan bare gifte seg med hverandre, hvis ikke, må de flytte ut. De drar ikke til sykehuset, de kontakter ikke politiet. De løser alle tvister selv. Det er et veldig fredelig sted, veldig shanti, selv om noen slåss og bråker i fylla. Men neste dag er alle venner, sier han og ler.

Han forteller at rollene som lovens håndhever, og alle andre viktige posisjoner, velges for et år av gangen av alle i fellesskap; bare presten sitter på livstid. Hvert år, i februar, tar han gudebildet ut av tempelet, og alle i dalen inviteres til en storslått festival. Under festivalen gjelder ikke urørbar-reglene, men ellers er det bare Indias øverste kaste, brahminene, de regner som likeverdige. Alle andre er mindreverdige og må betale en bot hvis de går utenfor stien. Ikke alle har penger, og Prem blir sittende med regninga. Det siste året har han måttet ut med mellom 10 000 og 15 000 rupi.

Små skilt hist og her minner oss stadig om hvor vi er: “No touch. 1000 rs fine.” Barna, som yrer overalt, har det i ryggmargen. De holder god avstand, selv når de følger etter oss og spør om sjokolade. Når vi tar bilder, står de flere meter unna og strekker hals for å se resultatet. Går vi et skritt for nær, rygger de skrekkslagne bakover. Likeledes er det i den lille butikken. For å kjøpe noe, må vi legge penger på bakken og gå vekk mens de kommer ut og bytter mot varer og veksel. Så går de skyddsomt unna igjen så vi kan gå fram. Omkring oss sitter folk i små grupper rundt bål, menn og kvinner adskilt. De ser på oss der vi står på sementstien og ser på dem. Å være urørbar her i noen dager føles eksotisk, litt artig, men hvordan er det å leve slik et helt liv? ”Problem this no touch”, sier en av mennene og slår ut med armene. Og inviterer oss bort.

Kekcha er en av få som snakker og skriver godt engelsk. Sitt eget språk, kaneshi, kan han derimot ikke skrive, forteller han, det eksisterer bare i muntlig form. Han sier at det er et helt eget språk, ikke i slekt med noen andre i dalen. Og han repeterer det vi har hørt flere ganger, at det var soldater i Alexander den stores hær som først slo seg ned her. De valgte å bli igjen i fjellene da resten av hæren vendte tilbake vestover.

– Ja, vi har gresk bakgrunn. Tror jeg, i alle fall, sier han og smiler. – Det kan være en legende, men alle sier det. Det er det samme som i Pakistan, der finnes det også mange folkegrupper som sier de stammer fra grekerne. Og hvorfor ikke?

Sammen med Kekcha sitter vi på restene av det gamle tempelet. Det brant ned i den store brannen som etterlot halve landsbyen i ruiner i januar 2008. Nå bygger de opp igjen i betong og sement. Kekcha liker det ikke:

– Tømmer holder deg varm når det er kjølig og avkjølt når det er varmt. Et tømmergulv blir aldri iskaldt å gå på, men kulden fra et murgulv vil gå fra føttene og opp gjennom hele kroppen og gjøre deg sløv og syk.

Trass i all betongen lukter det av tømmer overalt. De gamle trehusene har vakkert utskårne dører, ved- og kornlagre i første etasje og svalganger i andre. Tepper og tovet ull henger til tørk fra gelendrene, sammen med et iøynefallende symbol på at Malana har tatt et solid steg inn i den moderne verden: parabolantenner.

– Før visste vi ingenting om verden utenfor, sier Kekcha. – Nå har alle tv. Dessverre er det Bollywood-filmer folk stort sett er interessert i.

Selv er han interessert i alt, sier han, særlig i hvordan folk i andre land lever. Han spør om Norge, hvor mye vi tjener, hva en kopp kaffe koster, et brød.

– Så kaffe er dyrere enn brød? Haha! Raffinerer dere all den oljen deres selv, forresten?

Mennene rundt oss er ivrige etter å delta i samtalen, særlig vil de fortelle om da flere hundre politimenn kom til Malana. Stedets hasjproduksjon hadde blitt for kjent og et problem for området. De småkrangler seg imellom om akkurat når de kom og hvor mange de var, men alle er enige om at de brant ned alle hasjplantene og at de som nå får en inntekt av det, har sine marker gjemt bort i fjellet.

– Det er mest til hjemmebruk, sier Kekcha. – Det er uansett dårlig for deg. Det sløver hjernen. Særlig må de unge holde seg unna, de må studere og lære om verden.

Foreløpig er det bare én malaneser som har fullført college. Han jobber som lærer på den lokale skolen, hvor det går 85 elever. De er den første generasjonen som er underlagt en offentlig læreplan. Men foreløpig har Malana fått beholde sitt selvstyre og sin måte å leve på. Kekcha tror det ikke er mulig på sikt; jo flere av de unge som reiser ut, jo mer vil Malana tape sitt gamle levesett.

Men ønsker man da at folk reiser vekk for å studere?

– Selvsagt! Hvorfor ikke?

– Kommer de tilbake?

– Ja, alle kommer tilbake. Se deg rundt, har du sett et vakrere sted?

Spørsmålet er bare hvor lenge de unge malaneserne vil fortsett å komme tilbake og hvor lenge stedet kan få fortsette sin merksnodige og omfattende miks av diskriminering og hasjdyrking i en tid hvor dalen og verden rundt stadig kommer nærmere.

Siste artikler