Den grønne øya

av , .

Ryktene vil ha det til at Madeira er en lekegrind for pensjonister og botanikere. Og kanskje var det sant, en gang i tiden. Men i dag fremstår den frodige og vakre øye i Atlanterhavet som et spennende, variert og ikke minst ganske eksklusivt alternativ for deg som søker det lille ekstra.

Jeg sitter i hagen til Hotel Casa Velha do Palheiro utenfor Funchal på Madeira. I hånden har jeg et glass… nettopp, madeira. Den føles helt riktig, for å si det forsiktig. I likhet med livet generelt akkurat nå. For rundt meg har jeg Palheiro Gardens, berømt langt ut over den lille portugisiske atlanterhavsøyas klippekyst for sitt frodige og varierte innhold. Vårværet er strålende, og det er så grønt og vakkert at jeg bestiller en madeira til – bare for sikkerhets skyld. Sant å si føler jeg meg nesten som en greve.

Det er jeg ikke den første som har gjort i disse omgivelsene. Hotellet var nemlig opprinnelig jakt- og sommerresidensen til João Esmeraldo, den første greven av Carvalhal. Han kjøpte den enorme eiendommen på åsryggen noen kilometer utenfor og en halv kilometer over Funchal, Madeiras hovedstad, i 1801. Og nærmest umiddelbart begynte han å anlegge hagen. Legenden forteller at selveste Kong João IV av Portugal donerte de første trærne. Helt sikkert er det i alle fall at greven, som blant mye annet var involvert i skipsfart, fikk anløpende kapteiner til å ha med seg planter og trær fra hele verden. På den måten ble hagen en frodig og ikke minst rikholdig botanisk verdensutstilling. Og det er den fremdeles, den dag i dag.

 

Arven etter en lettlivet greve

Det er ikke den andre greven av Carvalhals fortjeneste. For der faren var en arbeidsom og forholdsvis nøktern mann, var hans sønn en libertiner og pengesløser av rang. Den festglade grevens selskapeligheter er fremdeles gjenstand for sladder på Madeira, 150 år etter at salonglysene ble slukket. Hans “red slippers”-ball skulle være et godt eksempel: Her ankom gjestene i røde tøfler, og intet annet. Klart det blir lettlivet moro av slikt!

Men moroa kunne ikke vare. Den andre greven av Carvalhal hadde snart sløst bort hele familieformuen, og den praktfulle eiendommen måtte selges.

Den nye eieren var av et helt annet kaliber enn selgeren: John Burden Blandy var allerede godt etablert og vel ansett på Madeira da han overtok eiendommen i 1885. Blandy-familien kom til øya så tidlig som i 1811, og det var en av øyas aller mektigste familier som nå flyttet in på Palheiro-eiendommen. John Burden Blandy bygget en ny residens til seg og sin familie ved siden av jaktresidensen – symbolsk nok på Casa da Fransesca, eiendommen der den livsnytende greven hadde huset sin franske elskerinne. Og her bor familien Blandy fremdeles, den dag i dag.

Jeg sender munter en tanke til den andre greven av Carvalhal, og nipper til den overraskende gode madeiraen. Den er merket “Blandy”, i likhet med bodegaen, hotellet, hagen, golfbanen, spa-anlegget, eiendomsselskapet som utvikler Palheiro-området, turbussene rundt om på øya, muséet midt i sentrum av Funchal, shippingselskapet i havnen og en rekke andre forretninger og bygninger på Madeira. Og jeg føler meg fremdeles som en greve.

Selv om den andre greven er borte, er det fremdeles rom for uhemmet nytelse på Palheiro.

Selv om den andre greven er borte, er det fremdeles rom for uhemmet nytelse på Palheiro.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Effektivt selvstyre

Madeira ble for noen år siden rammet av en voldsom. 42 mennesker omkom, og ødeleggelsene var enorme. Flommen var hovedsak i alle nyheter også her hjemme da katastrofen inntraff. De enorme vannmassene forårsaket enorm skade på både mennesker, infrastruktur og bygninger. Og fordi turismen er en svært viktig del av næringsgrunnlaget på øya, reiste en bekymret FN-ansvarlig representant for turisme sporenstreks til Madeira for å vurdere skadeomfanget. Han kom forbløffet tilbake til hovedkvarteret i New York, og kunne meddele at det neppe var noen fare for turismen. Allerede etter få uker var alt nesten tilbake ved det normale!

– De er utrolig effektive her på øya, forklarer Roger Still. Roger er britisk – i dag pensjonert, men han har bodd og arbeidet i Portugal i en årrekke.

– Og jeg tror forklaringen ligger i den politiske situasjonen på Madeira. Vi er en del av Portugal, selvsagt, men er samtidig autonome med ganske utstrakt selvstyre. Presidenten i den lokale regjeringen har ganske mye makt her. Prosesser kan planlegges og ikke minst gjennomføres i et langsiktig perspektiv. Og byråkratiet er som et resultat av dette faktisk temmelig effektivt. Så da flommen inntraff, visste alle hva som måtte gjøres. Dermed ble det ryddet opp på rekordtid.

 

Funchal

Den vakre hovedstaden Funchal er nærmest perfekt i størrelse: Stor nok til å romme alle tilbud og tjenester du måtte ønske (og til å produsere fotballstorheter som Christiano Ronaldo, som er født og oppvokst her), og liten nok til å bevare et tydelig preg av intimitet. Prisnivået er omtrent som på fastlandet – litt overraskende, fordi øyer langt ute i havet gjerne er belemret med høye transportkostnader og begrenset tilbud.

– Vi har lavere moms enn fastlands-Portugal. Det kompenserer for høye transportkostnader og utjevner prisnivået, forklarer Roger.

Etter mange år i Portugal og på Madeira sitter briten likevel i ryggmargen, og han inviterer på high tea på The Reid’s – et av verdens klassiske hoteller. Her sitter George Bernhard Shaws og Winston Churchills ånd i art deco-veggene, her er det dinner dance hver tirsdag og her inntas det altså high tea i eleverte omgivelser. Stikk innom, om du er i Funchal! Og særlig om du er glad i vakre bygninger proppfulle av historie.

Madeiras hovedstad er et populært anløpssted for cruiseskip, og nye ankommer daglig. Roger og jeg treffer på dem i puljer rundt om i byen – alle med smilende ansikter og bæreposer fulle av madeira-flasker.

Vi koser oss i byen, men Roger er ivrig etter å vise frem resten av øya. Vi setter oss i bilen, og så bærer det oppover. Og oppover…

Madeira_05

Vakre funchal by night. Madeiras hovedstad er en perfekt blanding mellom storby og småby. Her finner du alt du måtte ønske av varer og tjenester, samtidig som den koselige og intime følelsen opprettholdes.

 

Ut på tur

Funchal ligger ved havet. Palheiro ligger 500 meter opp fra vannet, med fantastisk utsikt over byen og havet. Men det skal vise seg at dette bare er begynnelsen på klatringen på Madeira. Vi skal høyere opp. Helt til topps, faktisk. Men før vi kommer så langt passerer vi de første levadaene, som er så viktige for øya. En levada er en akvedukt – en vannrenne i friluft – som er lagt, og som oftest støpt inn i terrenger. Rundt levadaene er det flatmark i alle fall en meter i hver retning. De går på kryss og tvers over hele Madeira, og tjener to viktige hensikter: De forsyner bøndene med vann, og de utgjør ypperlige turstier for vandreglade turister (og fastboende). Såkalte levada walks er svært populært, og folk valfarter fra hele verden for disse turene.

Men den kanskje mest populære turen av alle starter helt på toppen av Madeira. Og det er nettopp hit vi er på vei – til Pico do Areeiro. Her møter vi en god slump av alle andre turister som er på Madeira akkurat nå, de fleste av dem utstyrt med ryggsekk og turstøvler. Herfra går nemlig en tre-firetimers tur – ikke langs levadaer, men over fjellkammene som et slags Madeiras svar på Besseggen.

Det får bli neste gang. Vi er på tur mot nordsiden av øya, som er langt mer sparsommelig utbygd og bebodd enn sørsiden.

 

Nordsiden av Madeira

Allerede idet vi ser havet på nordsiden ser vi også at denne delen av Madeira skiller seg vesentlig fra den langt mer trafikkerte sørsiden. Landskapet er villere, mer utemmet. Kysten er preget av klipper, ofte nesten ufremkommelige barrièrer mot havet.

Med jevne mellomrom kjører vi gjennom små landsbyer – vakre som postkort, men tilsynelatende like søvnige som de er vakre. I den grad vi i det hele tatt forstyrres av noe, måtte det være en og annen saueflokk som drives langs den smale, svingete veien i bedagelig tempo.

– Jeg pleier å ta med familien til denne delen av øya hver søndag, sier Roger.

– Det er så fredelig her, og så ufattelig vakkert. Selv går jeg gjerne levada-turer her, men på familieutfluktene pleier vi å finne en enkel, lokal restaurant for lunsj. Maten på disse enkle stedene er gjerne fantastisk, og prisene ligger langt under restaurantene i Funchal.

Jeg anser det som min tunge journalistiske plikt å sjekke sannhetsgehalten i dette, og lar meg lede opp og innover et trangt dalføre. Noen kilometer inn stopper Roger ved en unnselig bygning langs veien, og vi inntar stedets pinnestoler – jeg med en viss skepsis, Roger med connaiseurens forventning skrevet med sprittusj i ansiktet.

– Prøv grillspydet, sier Roger.

 

Du verden for noen utflukter du kan gjøre på den langt mindre utbygde nordsiden av øya!

Du verden for noen utflukter du kan gjøre på den langt mindre utbygde nordsiden av øya!

 

Gjeterhytter

Jeg prøvde grillspydet, og tilhører nå menigheten. Det er nettopp slike opplevelser som gjør opphold i andre kulturer så spennende; våger du å gå litt utenfor turisttråkket, kan du finne perler som denne enkle, lokale restauranten som serverer like enkel og lokal, men likevel himmelsk mat. Og det nesten uten at det merkes i lommeboken.

På vei ned fra dalen passerer vi en rekke små steinhus.

– Gjeterhytter, forklarer Roger. Men legger til at flere av dem ikke er så enkle som de ser ut.

– Det er blitt temmelig populært blant øyas fastboende å kjøpe seg en av disse gjeterhyttene. De renoverer dem fullstendig, legger inn strøm, vann og satellitt-TV – og vips! så har de et supert weekend-sted for et par hundre tusen kroner.

Kanskje ikke ferieboligdrømmen for den jevne skandinav, men skulle du likevel være interessert bør du kjenne din besøkelsestid: Gjeterhyttene er nå så populære at prisene stiger raskt. Salget forestås nok temmelig lokalt, og vi ber om forståelse for at vi ikke kan anbefale noen megler. I tillegg er det nok slik at selv om nordsiden av øya er både vakker og spennende, egner den seg fremdeles bedre for helgeturer og utflukter enn for ferieboligliv.

Og mens vi er inne på utflukter: Under mitt alt for hastige besøk på Madeira får jeg stadig høre om folk jeg burde ha truffet – men som dessverre tilbringer helgen på naboøya Porto Santo, hvor det pågår en stor og viktig golfturnering. Vårt tidsskjema tillater ikke turen dit, så jeg får nøye meg med å referere mine fastboende kilder på Madeira når de omtaler Porto Santo som et paradis med hvite strender, blått hav og late dager i solen.

Men jeg er fremdeles på Madeira, som sannelig har mer enn nok å by på uten hjelp fra tropiske naboøyer.

Gatebilde fra den vakre gamlebyen i Funchal.

Gatebilde fra den vakre gamlebyen i Funchal.

 

Siste artikler