Askefest på Island

De fleste vettuge mennesker løper fra et vulkanutbrudd, så fort beina bærer. Islendingene strømmer til. Så er de da heller ikke som resten av oss, disse hardbarkede eksilnordmennene på...

Det var en gang en vennegjeng på åtte som dro ut på en liten, naken øy utenfor sørøstkysten av Island for å fiske. Ferdig for dagen skulle de hjem. Men da var de bare sju…  Den åttende kompisen var borte – som sunket i jorden. De andre sju lette overalt, men måtte til slutt gi opp og ro båten inn igjen til fastlandet.

Året etter dro de sju tilbake til øya for å fiske. Vel fremme fant de den åttende kompisen ventende på dem. Han hadde fått nok av livet på øya, mente han. Nå ville han hjem.

Alvefolket

– Det viste seg at den åttende kompisen hadde truffet en alvekvinne på øya og forelsket seg i henne, forteller Anton. Han er vår guide på turen langs den ville og karrige sørøstkysten av Island, i et landskap velsignet og forbannet med vulkaner, isbreer og varme kilder.

Anton

Vår superguide Anton, som ikke tror på alver… eller?

– Alle vet jo at alvefolket er usynlig. Det vil si, de kan velge å vise seg for mennesker hvis de selv vil. Og det gjorde altså denne alvekvinnen, med det resultat at mannen ble med henne til hulen hennes og bosatte seg der. Men da kompisene returnerte året etter, hadde han fått nok. Så han ble med dem hjem, og forlot sin alvekjæreste på øya. Noen måneder senere var mannen i kirken en søndag. Plutselig gikk kirkedøra opp, og inn kom alvekvinnen med et spedbarn i armene. “Det er ditt barn, nå må du ta hånd om det”, sa alvekvinnen og pekte på mannen. Som nektet ethvert ansvar for farskapet og rømte til nordkysten av Island for å slippe unna både alvekvinnen, barnet og folkesnakket. Alvekvinnen svarte med å gjøre om mannen til en hval, som i årene fremover herjet farvannet i nord og drepte flere mennesker – blant annet to av sønnene til presten. Historien ender med at presten la ut på havet og drepte hvalen etter en durabel kamp for å hevne sine sønner.

– Og dette viser hva som kan skje om du ikke respekterer alvefolket, konkluderer Anton.

Lava

Overtro? Javisst! Og selv om Anton bedyrer at han ikke tror på alver selv, ville han ikke drømme om å fortelle det til bestemoren sin. Eller til veiarbeiderne på Island, som legger veiene i store buer utenom de knattene og tuene der “alle” vet at det bor alver.

Det er nok litt av forklaringen på veistandarden på Islands sørkyst. Det meste av forklaringen ligger nok likevel i de enorme massene av lavastein; her er veibygging det muliges kunst. Vi kjører mil etter mil i månelandskap, fullstendig dekket av lava.

– Island har 70 prosent av all lavastein på jordkloden, forteller Anton. Og det golde månelandskapet?

– Før Apollo XI landet på månen, lå astronautene i hardtrening nettopp i lavasteinene på Island. Vi er stolte av lavaen vår!

Iceland_glacier_02

Isbreene på Island er både vakre og dramatiske, og har dannet bakteppe for flere berømte filmer og TV-serier opp gjennom tidene.

Men sørøstkysten byr på mer enn lava. Anton stopper den enorme SUVen ved Skaftafellsjökull, der en enorm isbre møter lavasteinene i en natur så voldsom at den innbyr til både drama og mystikk. Selvsagt bor det vel alver her! Og alle slags andre skapninger. I alle fall ifølge den populære TV-serien “Game of Thrones”, som har gjort mange av sine opptak fra “The North” nettopp her. For øvrig samme sted som den spektakulære åpningsscenene til James Bond-filmen “A View to a Kill” ble spilt inn.

Askefast – og askefest

Island er fascinerende, vakker og på alle måter fantastisk. Men du skal ikke lengre tilbake enn til våren og forsommeren 2010 før de fleste av oss – meg selv inkludert – forbannet den vulkanske aktiviteten på sagaøya i vest. Da hadde nemlig Eyjafjallajökull utbrudd, og spredte en askesky så omfattende at den lammet all flytrafikk over store deler av Europa. Islendingene selv frydet seg; intet er så spennende som et skikkelig spektakulært vulkanutbrudd! Og som vanlig strømmet de til i hopetall for å få med seg begivenheten på nært hold.

Aske-boks

Ash to go. Og japanerne kjøper i bøtter og spann. Snakk om å snu ulykke til suksess!

Men rett skal være rett: Med “festlighetene” hører også private tragedier, der gårdsdrift blir rammet, veier ødelagt og broer feid på havet av vann og leirmasser. Anton peker og forteller mens vi passerer rester av broer og golde sletter som tidligere var beitemark. Men islendingene ville ikke ha overlevd i dette landskapet uten sin uslitelige vilje og evne til å snu naturkatastrofer til noe positivt. Et godt eksempel finner vi i gården som ble hardest rammet, ved foten av Eyjafjallajökull. Ikke bare har man ryddet opp i askehavet på forbilledlig vis – her har de også bygget et museum som viser alt det som skjedde under utbruddet i 2010, og som tiltrekker seg turister i tusenvis! Utbruddet skapte rett og slett ny business for bonden og hans kone, hvor sistnevnte jobber heldag i muséet og selger krukker med rådyr aske til storøyde japanere. Snakk om å snu motgang til suksess!

På vulkanens topp

Anton er i form, med mastodont-SUVen full av historiske blodsfrender fra gamlelandet. Har skal vi ikke nøye oss med aske på flaske, men rett og slett utfordre selve uhyret: Vil vi være med til vulkanens topp, og titte ned i krateret?

Selvsagt vil vi det! Anton blir så opprømt som et barn, og vrenger bilen av veien og opp i fjellsiden. “Veien” består av store og små lavasteiner, ujevnt fordelt og ikke alltid lett å skille fra resten av landskapet. Og ganske snart er det ikke noen vei lenger – bare snø så langt øyet rekker. Anton tapper luft ut av de enorme dekkene, og så bærer det oppover mot toppen av Eyjafjallajökull. Har du ikke kjørt mastodont-SUV på snødekte islandske fjell før, har du ikke levd livet. Opplevelsen er unik, og utsikten praktfull! Mot syd har vi panoramautsikt over øygruppen Vestmannaeyjar, som hadde sitt legendariske vulkanutbrudd i 1963 – som varte i tre og et halvt år, og som blant annet “fødte” en helt ny øy: Surtsey. Mot øst løper kyststripen, speilet i sol, som en magisk kontrast til de kritthvite fjellsidene. Og mot nord skimter vi toppen av vulkanen.

Iceland_Eyjafallajökull

Mot toppen av Eyjafjallajökull i Antons monster-SUV. Utsikten er magisk.

Det siste stykket mot toppen er bratt. Så bratt at Anton må gjøre flere forsøk før vi finner den farbare veien helt opp til kraterkanten. Men vi kommer opp, og føler litt på at vi faktisk befinner oss nøyaktig på det punktet som lammet all bevegelse i Europa gjennom flere uker i 2010.

Himmel og helvete

– Du vet, sier Anton, – at ordet “helvete” stammer fra Island?

Forklaringen (vi innestår ikke for ekteheten, men lar oss rive med av Antons fortellerglede) er at det engang, i fjern fortid, skal ha vært to pavelige utsendinger på Island som ville undersøke vulkanen Hekla. De klatret opp til toppen, og det de fikk se var så skremmende at de fluksens sendte nøye og fryktinngytende beskrivelser tilbake til Rom. Paven mente dette måtte være selve inngangsporten til helvete – som følgelig fikk navn etter vulkanen Hekla.

Vi ser ingen tegn til helvete på toppen, men møter til gjengjeld djevelen sjøl i restauranten på vårt hotell i Klaustur samme kveld. Klaustur er hva islendingene selv kaller en liten “by”, men som med sine 150 innbyggere knapt ville kalles et tettsted av oss andre. Men på typisk islandsk manér har man her bygget et flott, nytt IcelandAir-hotell, med et kjøkken som serverer de lekreste retter. Og altså også djevelen sjøl, i form at råtten hai. En “nasjonalrett” på Island, til tross for at også islendingene selv stort sett  og forståelig nok nøyer seg med å smake én gang i livet.

Tilberedelsen er omtrent som følger: Man tager en hai, graver den ned i jorda, og graver den opp igjen når den er passe råtten. Så skjærer du kjøttet i små terninger, og serverer til nærmeste idiot som er dum (eller dumdristig) nok til å gå på limpinnen. Den kjente TV-kokken Gordon Ramsey har karakterisert smaken som “the worst taste on the planet”, og undertegnede (som er dum nok til å smake) kan bare istemme påstanden. Jeg tar én terning, ser både alver og elger, og kjenner etterdønningene hele veien tilbake til Reykjavik.

Islandsk strandliv

Strandlivet på Island er ikke som andre steder i verden. Her byr strendene på storslagne naturopplevelser, men selv ikke etter utstrakt inntak av råtten hai ville jeg funnet på å bade her – mellom isflakene fra en kalvende bre i nærheten.

Badeliv

Island er full av varme kilder, og islendingene elsker sine varme bad utendørs. Dette primitive bassenget holder tett opp mot 40 grader, og ligger vakkert til innerst i en dal.

Nei, badelivet på island finner sted i de mange varme kildene rundt om på øya. Mest kjent er selvsagt “Den Blå Lagune” mellom Reykjavik og flyplassen Keflavik, og vi kan innestå for nytelsen i et bad i 37 graders varme med et glass iskald hvitvin i neven: Been there, done that. Og gjør det gjerne igjen.

Denne gang er vi imidlertid langt mer rurale, for befolkningstettheten på sørøstkysten er mildt sagt lav. Anton tar oss med til sitt “hemmelige” sted, et primitivt basseng bygget over en varm kilde inn i en dal og opp mot fjellsidene. Her skreller vi av oss boblejakker og superundertøy, og plasker rundt i badekartemperert vann under åpen himmel. Slike kilder finnes det mange av på Island. Noen er temmet i primitive bassenger, andre er kilder slik naturen skapte dem – selv inne på isbreene på midten av øya. Er du på rundreise uten guide, er det bare å spørre nærmeste islending etter nærmeste varme kilde. Den vet han (eller hun) garantert hvor er!

Ut av elendigheten

Med hele verden som tilskuere gikk Island dundrende på trynet da bankvesenet kollapset under finanskrisen. Det skapte politisk storm, og det førte landet på kollisjonskurs med bankenes utenlandske kreditorer. Men islendingene ryddet i eget reir, og sto (som de alltid har gjort) imot alt press fra utlandet. I dag peker pilene igjen oppover, og en indikator er at det i løpet av det siste året er åpnet flere nye restauranter i Reykjavik enn noensinne. I tillegg har de bygget et enormt, rådyrt og flott konsert- og kulturhus nede ved havnen, som for øvrig yrer av liv.

Turismen blomstrer, og islendingene tar imot med åpne armer. For selv om de er så stolte av alt som er islandsk at de ikke engang aksepterer fremmedord i språket, er de mer enn villige til å dele av sine naturgitte ressurser. Vi nordmenn er blant de mest aktive turistene, kanskje på grunn av vår felles arv. Noen kommer for å teste det legendariske nattelivet i Reykjavik, som nok er mer legendarisk i Norge enn på Island. Andre kommer for å nyte den storslagne og særegne naturen.

Og jeg? Jeg kommer igjen. Uansett. For Island har krøpet inn under huden min. Jeg slipper det aldri ut igjen.

Kategori
IslandReportasjer

RELATED BY

  • Great Market Hall

    La sansene løpe løpsk i Budapest

    I Budapest er det et sted du bare må besøke. Der bugner det av frukt, grønnsaker, kjøtt og annen mat. Saftige blå plommer, høstens nyplukkede epler, og ikke minst...
  • Essaouira – den gjestfrie sjørøverbyen

    Essaouira er en vakker, stemningsfull fiskeby nord for Agadir. Ett sted du lettest kommer til fra Agadir eller Marrakech. Byen er en del av verdensarven, beskyttet av UNESCO. ...
  • Mekongfloden – alle elvers mor

    Mekongfloden begynner som en bekk i fjellene lengst oppe i Tibet. Derfra renner den gjennom Kina, Laos, Thailand. Kambodsja og Vietnam. Navnet betyr “alle elvers mor”, og hvilken mor. ...
  • Pepperkakebyen i Atlasfjellene

    Cirka 1300 meter over havet, noen timer fra Marrakesh, bak Atlasfjellene, finner du "pepperkakebyen" Aït ben Haddou, en del av verdensarven og kjent fra mange gamle filmklassikere....
WP Facebook Auto Publish Powered By : XYZScripts.com