Sommeren får det gode humøret frem i bodøværingan. (Foto: Bjørn Moholdt)

Sånn er man bare i Bodø

av , .

Det mektige omlandet er Bodøs største fortrinn. Men på en vakker sommerdag som da vi var på besøk fant vi dype smilehull midt i byen.

Kjerringøy og Saltstraumen, Mjelle og Landegode – det mest handler om alt annet enn byen Bodø.

– Det som er verdt å få med seg er bygd inn i glass og ramme, som en av kritikerne tørt bemerket før vi gikk ned landgangen fra Hurtigruten.

Etter at byen omtrent ble jevnet med jorden under Andre verdenskrig forsøkte myndighetene å få til en helhetlig gjenoppbygging. Under den voldsomme befolkningsveksten i perioden etter 1945 vokste det opp en by preget av etterkrigstidens funksjonalisme, på godt og vondt. Det var med andre ord ikke ”berre lekkert” alt som ble reist, selv om det også var tilløp til noe mer storslagent.

Rådhusplassen, for eksempel, omkranset av rådhuset, kirken, postbygget og musikktribunen, er et godt eksempel på den nøkterne, funksjonalistiske stilen som kom til å prege etterkrigstidens Bodø.

Nord-Norges nest største by forbindes likevel med de fenomenale, naturlige attraksjonene i byens omland. Kjerringøy, for eksempel, kjent gjennom Knut Hamsuns litteratur, og åsted for utallige film- og tv-innspillinger, er fortsatt blant byens største trekkplastre. Det samme er det fenomenale fjellandskapet som ligger i byens randsone.

Mjelle et par mil nord for Bodø, udødeliggjort gjennom Terje Nilsens melodi med samme navn, er bodøværingens foretrukne utfartssted, og på en dag som denne et naturlig stoppested med sin silkemyke sandstrand og krystallklare vann.


Så er det Saltstraumen – verdens sterkeste tidevannsstrøm – som mennesker fra hele verden kommer for å beundre. De enorme kreftene som kommer til overflaten i voldsomme virvler er som et undergangsvarsel når strømmen er på det sterkeste. Hypnotisk nærmest, i all sin velde.

Det er med andre ord noe mer med Bodø enn byen under tak. Menneskene, for eksempel, deres lune humor, direkthet og imøtekommenhet.

– Vi fant hverandre i moden alder, jeg hadde gitt opp å finne kjærligheten, som 73 år gamle Sonya nærmest uoppfordret forteller meg på Bryggerikaia. Hun ser sin ektemann dypt inn i øynene, mens hun med den ene hånden ømt stryker over hans, med den andre reiser et lite glass rødvin for en skål. Plutselig – uten å være invitert til det – sitter vi sammen og følger den synkende solen ned mot havet. Det er liksom bare sånn det er i Bodø.

Kanskje skyldes tilskyndelsen at sommeren plutselig er tilbake og gjerne vil dele den med andre.

Eller kanskje er det bare slik man er her. Jeg tror det er det siste….

Første gang publisert 23. juli 2013.

Siste artikler