Med Tallinn på menyen

av , .

Jeg drar til Estland hovedstad Tallinn med ett mål for øyet: Å spise! To dager og tre kilo senere er oppdraget utført – med glans!

Jada, jeg innrømmer det gjerne: Det er ingen stor idrettsprestasjon jeg utfører. Ikke leter jeg etter AIDS-kuren heller, eller fargelegger hvitt land på kartet. Jeg foretar rett og slett en beintfrem dekadent reise til Tallinn for bokstavelig talt å sette byen på menykartet. Det blir verken Pulitzer eller forskningspriser av å spise seg gjennom fire restauranter på to dager, men kanskje litt nyttig informasjon likevel?

Her er bakgrunnen: Baltikum ligger nesten i vår egen bakhage, og mange reiser til Riga eller Tallinn for et hyggelig helgeopphold. Det er billigere enn hjemme, kjapt og rimelig å komme seg hit og ikke minst er det trivelig å rusle rundt i de vakre, gamle hansabyene ved Østersjøen. Men hva får vi egentlig for pengene? Og er det i det hele tatt noe spennende å reise til Tallinn for å forsyne seg av det de selv omtaler som “det nordiske kjøkken”? Spiser vi ikke de samme rettene like godt, om ikke akkurat like billig hjemme?

Jeg fester smekken og kvesser kniv og gaffel. Det er tid for lunsj.

 

MEKK

Til å begynne med er det vanskelig å orientere seg i Tallinn. Dette er en gammel handelsby, og som i alle andre gamle handelsbyer i Europa går gatene på kryss, tvers og i buer, tilsynelatende uten mål og mening. Jeg bruker kartet i min iPhone, taster inn adressen til MEKK og får lagt opp ruten til et sted i Vietnam. En elskverdig herre i hatt og frakk (det blåser surt i Tallinn i november) peker ut veien: Restauranten ligger 200 meter lenger bort i gaten. Så mye for moderne teknologi…

Restaurant MEKK viser seg å ligge i tilknytning til et hotell, ikke langt fra Frihetstorget. Navnet er en forkortelse for Moodne Esti Köök, som betyr moderne estisk kjøkken.

– Mekk er også estisk for “smak”, sier eier og servitør Veiko Pousepp.

– Og ordet köök er for øvrig et uttrykk brukt av bestemødrene våre, og henger kanskje ikke så godt i hop sammen med ordet moderne, smiler han litt beskjemmet.

Jeg forsikrer min blyge venn om at the proof is in the pudding, at navnet aldri har skjemmet noen og at det tross alt er smaken som teller. Veiko er enig, og serverer den beste kremede fiskesuppen jeg har smakt på mange år. Når den ledsages av en ypperlig valgt Riesling (valgt av kyndige Veiko – ikke av meg), er lunsjen rett og slett fullkommen.

Veiko tør opp, og vi blir sittende en god stund og prate om forholdet til russerne etter Sovjetunionens oppløsning, om årene som selvstendig nasjon og om håp og drømmer for fremtiden.

Til slutt må jeg bryte opp, jeg er en mann med et oppdrag: Det er tid for middag.

Mekk_02

 

Leib

Det er mulig det virker en smule pinglete å ta middagsluren før middag, men jeg ber om å bli trodd på at jeg tok en spasertur for å gå av meg lunsjen først. Nåvel, det blir uansett ikke lange luren, for jeg har en forholdsvis tidlig middagsavtale på Leib. En rask titt på hotellets turistkart viser en blanding av labyrint og berg- og dalbane mellom meg og restauranten, så jeg gjør som debattdeltagerne i Miljøpartiet De Grønne: Jeg tar en taxi.

Det skal vise seg å være et sjakktrekk, for selv sjåføren er usikker der han snirkler seg frem i trange brosteinsgater.

Leib viser seg å være en blanding av brun kneipe og tesalong fra 1880-årene. Inngangen er en umerket bueport, opp en steintrapp og deretter gjennom en hage opplyst av fakler. Jeg blir ønsket velkommen av Oskar med sitt imponerende skjegg, og vist til et bord langs veggen. Ved siden av meg sitter et knaben-lag fra Tyskland og drikker øl, og jeg kjenner skepsisen krype opp forbi knehasene.

Helt uten grunn, skal det vise seg. For vel er kjøkkensjefen på Leib bare 23 og gammel og knapt ute av kortbuksene, men lage mat kan han sannelig! Jeg velger sibirsk stør fra en spennende meny – ja, nettopp: Fisken som produserer kaviar, men ellers ikke er viden kjent som matfisk. Et eksperiment, altså – men med full gevinst. For støren smaker virkelig eksepsjonelt godt, i en saus som bare roper etter en skjed når fisken er slukt. Er dette den beste fisken jeg noensinne har smakt? Jeg tror kanskje det: Glem kaviaren, og spis heller støren!

Til støren serverer den beskjeggete Oskar et nydelig hjembakt svart brød – såkalt leib, som også har gitt navn til restauranten.

Jeg bestemmer meg for å spasere hjem, gjennom Tallinns vakre gamleby. Og allerede etter halvannen time finner jeg frem gjennom labyrinten til hotellet, en snau kilometer fra restaurant Leib.

Leib_small01

 

NOA

Den hotteste restauranten i Tallinn, om jeg skal tro min guide og lunsjpartner fra Tallinns turistkontor, ligger ikke engang i Tallinn. Derimot byr den på en fantastisk utsikt mot Tallinn, der den ligger i strandkanten noen kilometer utenfor byen. Til NOA kommer du best med taxi, som uansett opererer med sjarmerende takster sammenlignet med de hjemlige.

Jeg skjønner raskt hvorfor folk søker seg hit. Beliggenheten er en åpenbar årsak – den er rett og slett fabelaktig, og spesielt i sommerhalvåret må stedet fremstå som det reneste strandparadis. Interiøret gjør også sitt; det er moderne, men samtidig rustikt. Det er åpent og lyst, men samtidig intimt. Det er rett og slett griselekkert. Et sted å være forelsket, eller å forelske seg i.

Jeg havner et sted midt imellom. Betatt, men ikke forelsket. Maten er god, bevares – men jeg har gårsdagens stør i friskt minne, og lar meg bare sånn måtelig imponere over det kulinariske. Det er lekkert og moderne, men kanskje har den tiltagende populariteten stått litt i veien for innsatsen på kjøkkenet?

NOA_02

 

Art Priori

Min siste middag i Tallinn skal jeg innta i restaurant Art Priori, som skal ligge midt i den brosteinsbelagte og vakre gamlebyens smørøye. Jeg legger inn en rusletur gjennom de trange gatene på veien, hvilket skal vise seg å være et sjakktrekk – ingen har nemlig hørt om Art Priori, den sentrale beliggenheten til tross. Selv de elskverdigste herrer i hatt og frakk må gi tapt, og siste utvei blir iPhonen. Den viser meg av ukjent årsak atter veien til… Vietnam! Kan det være noe med estiske gatenavn? Det hele ender i en ensom manngard.

En halvtime for sent ankommer jeg restauranten, som viser seg å være helt nyåpnet og derfor ukjent for de fleste av byens borgere. Men jeg belønnes med vakre lokaler, der veggene betimelig nok er dekket av kunst – og der det serveres en liten serie med “appetizers” før bestilling i det hele tatt skjer. De små rettene er de reneste smaksbomber, og ekstra gøy er det å se dem bli anrettet; her er kjøkkenet helt åpent for gjestenes innsyn, uten at det forstyrrer inntrykket av tilbaketrukket ro og eleganse i lokalet.

Maten er rett og slett nydelig, vinene perfekt tilpasset hver rett og servicen akkurat slik den skal være på en toppklasse-restaurant: Umerkelig, men konstant. Art Priori innfrir til de grader, og topper en tilnærmet perfekt matopplevelse i Tallinn.

Oppdraget er utført. Etter to døgn i Tallinn sjekker jeg inn på Norwegians direkteflight til Oslo med tre kilo overvekt. Og de befinner seg ikke i kofferten…

Art_03

Siste artikler