Tilbake til Vietnam

av , .

Vietnam. Her ble jeg født, og her vokste jeg opp. Som guttunge forlot jeg landet som båtflyktning, og har siden den gang kommet tilbake noen ganger som turist. Og for hver gang har jeg blitt forbløffet over utviklingstempoet som landet har gjennomgått de siste to tiårene.

Rismarkene med smale bredder og sirlig organiserte vannkanaler ligger der ennå. Det er det første synet som møter deg når du flyr inn over landet fra sørsiden. Men det er færre av dem nå, og mange har skrumpet inn til ubetydelige vannpytter.

De minner meg om hendelser for nesten 30 år siden, da vi i nattens mulm og mørke snek oss ned i en pram, et følge på noen tiltalls mennesker, og prøvde å komme oss ut til havgapet der vi ble lovet at en større båt skulle plukke oss opp. Flyktninger. Men den gangen ble vi lurt, pengene våre forsvant, og ingen båt møtte opp så langt øyet kunne se. Til slutt tok fatter’’n og noen kompiser like godt og bygde sin egen båt. Det var sånn vi kom oss unna. Ble plukket opp av et norsk-amerikansk handelsskip etter mange terrorfylte dager ute i det store havet. Flyktningleir i Singapore i et halvt år. Kulde og kultursjokk da vi omsider landet på gamle Fornebu Lufthavn, noen måneder etter at John Lennon ble skutt og døde. Nok om det.

Store endringer

Siden den gang har jeg vært tilbake til Vietnam tre ganger. Første gang jeg fløy over rismarkene i Sør-Vietnam på vei inn mot Saigon, eller Ho Chi Minh byen som den nå heter, satt jeg og unnet meg noen sentimentale tanker. Da jeg gikk av flyet fikk jeg sjokk, heten og varmen var nærmest uutholdelig. Menneskene, kaoset, de rare luktene. Det var som å lande på en annen planet, og likevel føle at du var kommet hjem. Resten var en drøy måned med gjensyn med nære slektninger man ikke har sett på et par tiår, store og til dels sjokkerende opplevelser for syns- og smakssans, lutter glede og magetrøbbel.

Jeg har reist Vietnam på kryss og tvers under de forrige turene. Det var lett for en ung, utholdende mann som snakker vietnamesisk flytende, og hadde en grei miks mellom attitude og ydmykhet. Første gangen jeg var tilbake, var det ikke mange årene etter at grensene ble åpnet for turisme. Det var greit å få visum, og når man kom inn i landet var det bare å småbestikke seg gjennom tilværelsen. Heldigvis er denne grasrotkorrupsjonen nå stort sett borte. I det hele tatt har veldig mye forandret seg siden midten av 90-tallet og frem til nå. Barna på bygda løper ikke bort for å se på videokameraet ditt lengre, eller for å ta på leiebilen din. En norsk venn av meg fortalte at folk dro han i skjegget og røsket forsiktig på de lyse legghårene hans da han besøkte landet på begynnelsen av 90-tallet. Sånn er det ikke lengre. Og infrastruktur, hotellstandard og logistikk har blitt kraftig forbedret. Anno 2009 er deler av Vietnam full fart på vei mot å bli “”Thailand” når det gjelder turisme.

Men helt “”Thailand”” er det likevel ikke, og takk Gud for det. Joda, penger betyr mye i et fattig land som Vietnam, men turister møtes fremdeles av en genuin vennlighet, nysgjerrighet og ofte naiv åpenhet. Denne gangen tok jeg med meg min norske kone Elin og vår lille datter Linh til Vietnam, og det var førstereisen for begge. Elin har vært en del rundt omkring før, men måpte allikevel under hele turen da vi kjørte leiebil med sjåfør fra Saigon sørover til My Tho, den gamle, slitte byen som ligger ved en stor gren av Mekong. “Dette er en annen planet””, utbrøt hun et par ganger mens hun sugde til seg alle inntrykkene. Og for fem år gamle Linh? Det var et fargesprakende eventyr, totalt galskap.

Mekong-deltaet

Vi betalte 300 kroner natten og hvilte ut på et luksushotell (etter My Thos standard) de første dagene. Gjorde Mekong-deltaet med båt. Det er det du må gjøre når du er i dette området. Dra ut og besøke frukthagene på småøyene uti elva, spise frukt til det tyter ut av ørene dine, besøke severdigheter som de lokale guidene tipser deg om. Stikk en tur på markedet og kjøp deg masse ræl, det er moro. Dra enda lengre nedover deltaet hvis du har tid, for eksempel til Can Tho, en liten by som er kjent for høy handelsaktivitet og sitt flytende marked.

Etter noen dager dro vi friske og uthvilte til Saigon, der broren min skulle gifte seg med en jente han møtte der nede for et par år siden. Gjett om jeg har dratt alle postordre-brud-vitser som finnes i vitseboka. Topp jente, forresten. Og et helt sykt absurd bryllup. 400 gjester i en gedigen hotellrestaurant/ballsal, komplett kaos, juksesjampanje og bryllupskake (vietnamesere driter egentlig i sjampanje og bryllupskaker, de vil bare ha det fordi det ser classy ut), et program så tettpakket at det ikke lignet grisen, og jævlig god mat. Salat med lotusknopper og sjømat, strimlet kalv og papaya, “”lau”” (en slags fondue-suppe) med masse digg oppi, og så videre. Vietnam er landet for de som tenker med magen.

Spiser seg gjennom natten

Saigon kan du ikke gjøre på noen få dager. Du trenger masse tid for å sette deg inn i hva som finnes i de ulike distriktene. Byen sover tilsynelatende aldri, men det betyr ikke at folk raver rundt dritings natta lang. Vestliginspirerte diskoteker og barer finnes, men stort sett foretrekker lokalbefolkningen å gå og høre livemusikk på de mange “Phong tra”” (“Tea room””) som finnes, eller de går til “”Vu truoung”” (“Ballroom”) for å danse. Og de spiser natta igjennom. Spise, spise, spise. Og drikke, selvsagt, men ikke den samme form for flatfyll som vi i den moderne vestlige verden er vant til.

Merk deg en ting: de sentrale områdene av Saigon er ufremkommelig til fots. Fortauene er smale og overfylte av matsalg, rælboder, millioner av parkerte mopeder, og usaklig mye folk. For vietnameserne er det samme faen, de liker uansett ikke å gå. I gamle dager vinket man på en cyclo (sykkeldrosje) hvis man skulle noe sted, selv om det bare var noen titalls meter borte, men cyclo er nå forbudt i Saigon sentrum. Mopeddrosjene (og vanlige drosjer) har tatt helt over, og det trenger ikke å være positivt for deg som turist i landet. Å sitte bakpå en moped med en fremmed kar, i et land der folks omgang med trafikkregler ofte virker som å kun bestå av å komme seg fra a til b uten å bli drept, kan være en prøvelse. Men hjelmpåbud er det i alle fall, takk Gud (atter en gang). Og en ting må vietnamesiske trafikkanter tross alt ha kudos for: De er enorm disiplinerte oppi alt kaoset. Det er et mirakel at man ikke er vitne til flere trafikkulykker når man ser hvordan de holder på.

Elin ble utkjørt etter noen dager i Saigon og lengtet ut mot havet. Linh er mer som pappaen sin: Go with the flow. Men Saigon kan ikke sies å være en barnevennlig by, bare så det er sagt. Bortsett fra noen parker og en brukbar dyrehage, så er det stort sett høy puls, eksos og støy. Men de store markedene, som for eksempel Cho Ben Thanh, er utrolig fargerike og livlige og verdt et besøk. Dessuten, stikk gjerne en tur ut til Cu Chi og se de historiske tunnelene. Her barrikaderte kommunistene seg og bedrev geriljakrig mot de amerikanske styrkene. Jada, jeg er på feil grunn i Cu Chi, all den tid pappa kjempet på den siden som tapte krigen, men gjort er gjort og spist er spist, og nye generasjoner må se fremover. Uansett er det fascinerende å se disse sinnerike tunnelene.

Badeby i verdensklasse

Dermed: Med kone og datter på slep bar det av gårde til feriebyen Nha Trang. Skal hilse og si at dette klaffet for jentene mine! En fantastisk by for avslappelse og rekreasjon, med strender og øyer som ikke står tilbake for noen andre top nocth badebyer. La meg si det sånn, hadde alle turistfeller klappet like godt som Nha Trang, så ville verden vært et meget behagelig sted for oss som liker å reise. Her kan du ligge på stranda dagen lang, holde på med vannsport, nyte god, fersk sjømat på de utallige spisestedene, besøke templer og museer. I det hele tatt er det nok å ta seg til her, samtidig som pulsen er mye lavere enn i Saigon, lufta er friskere og folka er mindre oppjaget. Vil du ha det enda roligere, så kan du ta deg noen dager på øya Whale Island –– en ferieresort som ligger en drøy times kjøretur fra byen. Øya har ingen faste beboere, og drives av et rikt fransk-vietnamesisk ektepar. Whale Island er ikke uventet meget populært blant europeiske turister.

Siste artikler