KVELDSSOL: Sevastopol ligger flott til på en høyde med utsikt over Svartehavet og solnedgangen mot vest.

Ukrainas lange natts ferd mot dag

av , .

Livet har aldri vært enkelt i Ukraina, heller ikke for besøkende. Det er den store attraksjonen.

Kaaa-booom!

Midt i natten, i svevet mellom søvn og våken tilstand, klarer jeg ikke å skille fantasi fra virkelighet. Det dundrer og braker utenfor hotellvinduet med så voldsom kraft at sengen vibrerer. De lyse, grovmaskete gardinene makter heller ikke å skjerme for lysglimtene utenfor, som bader rommet i et voldsomt, repeterende blitslys.

Blitzkrieg! mumler jeg, og kaver meg til bevissthet. Gradvis demrer det. Tidligere på dagen har jeg vandret gjennom Sevastopol, og ustanselig blitt minnet om den gamle marinebasens strategiske betydning, om Krimkrigen og Andre verdenskrig. Om da byen ble tilintetgjort i et apokalyptisk bomberegn, først av briter, franskmenn og tyrkere, senere, i 1942, under en 250 dagers brutal tysk beleiring.

Hele byen er som en eneste stor krigskirkegård, og jeg har stått opp fra de døde.

 I den hemmelige byen
Neste morgen har det voldsomme regnskyllet gjennom natten vasket byen ren. Luften er ikke lenger så dirrende het, men frisk med en ange av sensommer i seg, som forsvinner med sola som etter hvert bryter gjennom skylaget.

Jeg har kommet med nattoget fra millionbyen Dnepropetrovsk, som i likhet med Sevastopol i mange år var lukket for omverdenen. Som sentrum for Sovjets utvikling av interkontinentale ballistiske raketter (ICBM) var Dnepropetrovsk stengt for alle uten tilknytningen til rakettprogrammet. En hemmelig by så og si. I dag produserer Europas største rakettfabrikk utstyr til romfartsindustrien her.

Å gjøre seg forstått i et land der forsvinnende få snakker engelsk er mildest talt en utfordring. Du får ingen hjelp fra omgivelsene. De kyrilliske skrifttegnene kunne like gjerne vært hieroglyfer – du må legge godviljen til (samt skaffe deg en parlør) for i det hele tatt komme noen vei.

Godvilje, samt en god porsjon tålmodighet, er bagasje du trenger mye av. Ukrainere er sindige mennesker, vant til prøvelser hinsides alt vi er vant med – egenskaper de har bruk for hele tiden. For eksempel når de skal kjøpe seg togbillett.

– Tak, tak – ja, ja, glefset den illsinte ekspeditrisen da jeg forsiktig spurte etter plattformen. Jeg var ute i god tid, men lite annet enn tegnspråk å gjøre meg forstått på.

Hun skjønte tydeligvis ikke et kvekk. Himlet med øynene, og søkte etter sympati bakover i køen. Der var det ingen å hente, for bak meg sto menneskene duknakket, med uttrykksløse øyne, som viste at de hadde samme behandling i vente.

Hun viftet meg vekk med en arrogant mine en Brezjnev verdig (den tidligere sovjetiske presidenten var for øvrig ukrainer), og boret øynene i neste kunde.

Det var han som fikk gjennomgå for at jeg oppholdt køen.

 Et tveegget sverd
Da jeg i skumringen noen timer senere kikket ut over det solsvidde steppelandskapet som flimret forbi kupévinduet, på vei mot Krimhalvøya, forsøkte jeg å se for meg alle de millioner der ute som døde i sultkatastrofen i 1932 og -33, som et ledd i Stalins brutale tvangskollektivisering. Gale av sult spiste de alt de kom over – gress, takstrå – ja sågar sine egne barn. Stalins soldater konfiskerte alt av korn, for ”å disiplinere befolkningen og gi dem den rette proletariske holdningen.”

Senere feide den tyske krigsmaskinen over steppene, svidde av tusenvis av landsbyer, og la storbyer som Kharkov og Donetsk i ruiner. Millioner av mennesker døde, hundretusener sendt til tvangsarbeid i vest.

Uavhengigheten i 1991 var et tveegget sverd: Under kommunismen visste man stort sett hva man hadde å forholde seg til. Alle hadde arbeid, og en viss inntekt, men ingen frihet på vesteuropeisk vis. Stalins brutale jerngrep svant gradvis etter mannens død på midten av 1950-tallet, men systemet levde videre. Det var få – om noen – man kunne stole på. For å overleve melte man sin egen kake.

Etter at Ukraina fikk sin selvstendighet i 1991 oppsto et nytt hierarki, med de nyrike oligarkene på toppen, og det store flertall som aldri hadde en sjanse i bunnen.

Et saktegående tog gjennom natten gir god tid til refleksjon omkring alle slike temaer. Heten nå midt på sommeren er til tider uutholdelig. Bare i korridoren var det et visst drag av frisk luft.

– Bare vent til du kommer til havet, til Jalta, der er luften frisk og havet svalende, ropte to unggutter fra St. Petersburg på vei til sommereventyret.

Nattens klamme hånd la seg som et laken over meg, og holdt meg i en klebrig døs hele veien til Sevastopol.

 Et snev av Cannes
Jalta, som vi busser til etter en dag i Sevastopol, representerer et vannskille i moderne historie. Det var her stormaktene Sovjetunionen, Storbritannia og USA delte verden mellom seg, og la spiren til den kalde krigen. I dag kommer folk hit for å bade og ha det moro, for en brøkdel av hva det koster i Vest-Europa.

– Vi har jo ikke råd til Spania eller Hellas, forklarer Andreas (18), som guider oss gjennom en fredagskveld på stripa i Jalta. Den er en klar forbedring sammenlignet med den langt mer uryddige bargata i Sevastopol. Den palmebeplantede strandpromenaden i Jalta har en aura av Nice og Cannes over seg. Strendene midt i byen er fullpakket på dagtid, mens det på gangveien ovenfor myldrer av mennesker senere på kvelden. En turistfelle, javel, men med en distinkt østeuropeisk appell proppfull av sjarm.

Jalta er et hyggelig bekjentskap. Vi kommer oss derfor ikke til forhandlingsbordet utenfor byen, der de tre herrer skaltet og valtet med menneskeskjebner. Ei heller til strendene noen kilometer med taxi mot nord, som visstnok matcher både rivieraen og de greske øyene.

For vi lar oss lokke med ut på livet med våre nye venner, og to dager senere er vi på vei med et nytt nattog, nå vestover til Odessa.

En optisk illusjon
Det er trappene som lokker oss den veien. Potemkins trapper. I filmgeniet Sergei Eisensteins banebrytende spillefilm Slagskipet Potemkin (1925) spiller trappene som fører ned til havna i Odessa hovedrollen. Den dramatiske sekvensen med barnevogna er senere brukt flittig av andre filmmakere, som i storfilmen De Ubestikkelige (1987) med Kevin Costner i hovedrollen.

Odessa er en by av lavblokker i alle mulige stilarter, og føles umiddelbart ikke som noen stor by. Asfalten på gaten foran sentralbanestasjonen har en dyp blå farge så tidlig på morgenen, som bly, og trafikken er knapt merkbar. Som så mange andre større byer er området rundt jernbanestasjonen temmelig nedkjørt, men nedover Rishelevska-gaten mot de berømte trappene endrer Odessa dramatisk karakter. I bardistriktet rundt gågaten Derybasivska har Ukrainas største havneby en lett tilbakelent sørstatsstil som minner om det franske kvarteret i New Orleans. Frimodig promenerer de unge jentene lettkledde på høye hæler mellom utestedene, mens gateartistene iherdig forsøker å lokke til seg kunder. Et lite karneval av menneskelig aktivitet.

Øverst i trappetrinnene skuer vi over motorveien som skjærer seg gjennom på tvers rett foran det nederste trinnet. Over en diger betongmur, ut over den enorme havna som virker merkelig forlatt, og havet der slagskipet lå den gang i 1905, da matrosene gjorde opprør fordi maten de fikk var pill rotten, gjennomboret av hvitmark.

Odessa var omtalt som Svartehavets perle, men har ikke levd uberørt av nærmere 80 år med kommunisme. Den har likevel en sjarm jeg savnet i de andre byene.

Kanskje er det bare den varme vinden som feier inn fra havet, eller følelsen av historiens nærvær. Odessa er avgjort en by jeg kan lære meg å like, men det holder ikke med de 192 trappetrinnene. Glem den potte sure hotellvertinnen, eller den arrogant ekspeditrisen på jernbanestasjonen (jo da, du finner dem her også). I sommernattens varme dis er alle nattugler grå, og vi nikker gjenkjennende der vi passerer hverandre når kvelden blir til natt. Dette er byen for mondene kosmopolitter, slik ble den unnfanget og utviklet under Katarina Den Store. Odessa var sterkt inspirert av idealer i vest, noe verken Stalin, hungersnød, to revolusjoner og en verdenskrig nevneverdig har klart å endre.

Odessa er som Ukrainas innbyggere, seig – og uimotståelig. Og du vil alltid lengte tilbake.

Denne artikkelen ble første gang publisert i oktober 2007.

Siste artikler