Tid for Tunisia

av , .

Tunisia byr på alt fra masseturisme i lukkede byer med enorme hotellkomplekser til genuin nordafrikansk livsstil i særdeles vakre byer. Dessuten er dette inngangen til Sahara, ørkenen som har fasinert mennesker gjennom årtusener.

Chers 90-tallshit “”Believe”” dunker ut fra høyttalerne, lukten av frityrmat er inntrengende og paret ved siden av meg er på nippet til å sloss. Jeg er i Monastir i Tunisia, almanakken viser februar 2010, og det er med andre ord lenge før turistsesongen starter. Hele den nybygde betongbyen som utgjør turistdestinasjonen Monastir ved Middelhavet, er øde. Selv om ikke horder av europeere har inntatt de lange, gule strendene, er det på de engelske pubene alltid noen få mennesker å se. Det er det nesten uansett hvor du befinner deg på jorden.

Er det dette som er Tunisia, lurer jeg fortvilet i det et klask akkompagnerer Chers mørke og datamanipulerte stemme. Jeg vet ikke om rødfargen i kinnet til den unge mannen ved siden av meg skyldes ørefiken han nettopp fikk eller ydmykelsen ved en offentlig krangel, men kjæresten har alt stormet ut døren mens han forsøker å smile tappert og unnskyldende til tilskuerne av opptrinnet.

Jeg har det ikke stort bedre der jeg sitter beskjemmet over opptrinnet og ser ned i bakken, men jeg kan trøste meg med at jeg allerede neste dag skal reise videre. For Tunisia har langt mer og bedre ting å by på enn betongbyer og importerte puber.

For de nye turistbyene ligger tett som hagl langs Tunisias vakre Middelhavskyst. Felles for de fleste er det at de er forholdsvis nye, ofte fra midten av 2000-tallet, de er bygget etter samme målestokk og gigantiske hotellkomplekser dominerer. De er stort sett lukket for lokalbefolkningen og vaktholdet er strengt. Dessuten skal de nye hotellbyene, som en ide fra cruiseskipene, absurd nok inneholde ishall og bowlingbaner. Det kan godt være dette er ideelt for barnefamilier som en stakket stund forsøker å komme seg unna en anmasende hverdag: her er strendene nydelige og vannet glassklart, aktivitetstilbudene florerer og det er sikkert og trygt. Likevel er det når man kommer seg utenfor disse nye byene at landets prakt slår imot deg.

Fransk tilstedeværelse

For mens flere og flere nordmenn finner veien til Egypt, er Tunisia den litt mindre, fattigere og ukjente fetteren. Men turene hit er ofte billige og Tunisia er et fantastisk land så lenge man kommer seg utenfor de hardt opptrampete turistløypene. Det er ingen grunn til at Tunisia skal skjule seg selv for de reisende – eldgamle markeder, arabisk mystikk, berbere, beduiner og ørken venter de som spanderer noen timers kjøretur fra betongbyene.

Klemt inne mellom Libya i øst og Algerie i vest, befinner Tunisia seg midt i den nordafrikanske, arabiske kulturen. Hele 98 prosent av landets befolkning er arabere, ofte med berbisk bakgrunn. Den gamle kolonimakten Frankrike har nesten en prosent av innbyggerne, men den franske kulturen og strukturen er fortsatt høyst tilstedeværende; mange snakker fransk og infrastrukturen fungerer som i vesteuropeiske land.

Utallige sivilisasjoner og nasjoner har invadert og migrert til Tunisia i løpet av årtusener, og tunisisk historie er full av erobringer og om bosetninger fra vikinger, fønikerne, arabere, ottomanske tyrkere og franskmenn – hver og en av disse kolonimaktene har etterlatt seg spor i det tørre og vakre landet, fra ruinene i Kartago til det franske bankvesenet.

Den siste kolonimakten vises også igjen i språket; utdanningsinstitusjoner bruker ofte fransk som hovedspråk og mange som er bosatt i større urbane områder blander tunisisk arabisk med fransk til blandingsdialekten kalt “”frarabick””.

Tunisia er vakkert, det tvilte nok verken vikingene, fønikerne eller franskmennene på. Nå satser private investorer og den tunisiske staten store midler på å lokke flere turister hit, og disse nye betongbyene er et ledd i den satsingen. Men de er ikke bare til bry; for eksempel er standarden på infrastrukturen som er bygget rundt dem høy. Sånn sett fungerer turistbyene som et ypperlig utgangspunkt for å utforske landet videre. Alt som man behøver å gjøre er og kjøpe en billig charterbillett og leie bil. Resten av landet ligger åpent.

Et stort, øde landskap

Selv er jeg storfornøyd med å vinke farvel til vaktene som passer på de avstengte byene og sette kursen for berbernes og beduinenes Tunisia. I starten suser vi gjennom et ganske kjedelig flatt landskap, men etter hvert som vi kommer lenger inn i landet blir også fargene vakrere og omgivelsene mer spennende. Men det er tørt og varmt –– dette er støvet og sandens rike. En og annen palme ser vi forsvinne forbi oss idet underlige fjellformasjoner dukker opp i det fjerne.

Vårt første mål er Sahara, kun fem seks timer i bil fra flere av turistdestinasjonene langs kysten. Selv om fjellene blir høyere virker det som om himmelen blir større. Sahara –– et av verdens mest fryktede og elskede steder, ørkenen som har betatt og skremt mennesker i millioner av år. Hvis man regner Antarktis som en ørken, er Sahara verdens nest største. Den dekker hele 9 millioner kvadratkilometer, og er med det på størrelse med hele USA. Sahara utgjør en fjerdedel av Afrika, og det anslås i dag at så mange som 2,5 millioner mennesker bor i ørkenen. Den amerikanske økonomen Milton Friedman beskrev en gang den amerikanske regjeringen udugelighet på følgende måte:

Setter du regjeringen til å styre Sahara, vil de i løpet av fem år slippe opp for sand.

Og da er det en imponerende udugelighet de skal være i stand til, tenker vi når vi ser sanddyner opp mot 200 høyel i det vi trenger lenger inn i ørkenen.

Vi spiller “”Let’’s dance”” med David Bowie på fullt, mens veien blir vanskeligere å øyne under all sanden. De små, hvite landsbyene forsvinner forbi bilrutene våre. Stein og mur, sand og støv i en uendelighet foran oss.

Slips er valgfritt

Det finnes en mengde forskjellige tilbud for ørkensightseeing, vi velger den tradisjonelle: på dromedarryggen. De store dyrene er uhåndterlige, men lystrer våre ledsagere og vagger rolig fra side til side. Den nærmest transeliknende tilstanden man oppnår ved rytmisk vugging, ørkensand om ørene og et stort, øde landskap foran, gjør at man forstår litt bedre hvorfor så mange søker etter svar i ørkenen. For ørkener figurerer i de fleste store religionene som et sted der man kan komme i dialog med guddommen. Enten direkte, i form av brennende busker og erkeengler, eller indirekte, i form av den stillheten fraværet av sosialt liv påtvinger den ørkenreisende.

Dessuten tror jeg at fascinasjonen for ørken og ødemark er godt forankret i det norske. Vi liker å gå på tur hvor vi ikke møter folk; om det så er storm på høyfjellet eller Finnmarksvidda så skal det ikke skremme oss. Vi får en total ro gjennom uberørt naturs stillhet og ødslighet –– og det er bare ekstrem natur som gir nok fred til det om det så er ørken, urskog eller høyfjell.

For som så mange andre før meg har skrevet: Det er noe norsk over ørkenlandskapet der det ligger i kveldsolen. Mest minner det ekstreme landskapet om Finnmarksvidda på vintertid –– den hvite sanden som snø og solen kald på den klare, lyseblå himmelen.

Den amerikanske forfatteren Paul Bowles er blant annet kjent for å ha tatt med seg over 50 slips da han dro ut i Sahara. Selv er jeg mer enn lykkelig i mitt “”Laurence of Arabia””-antrekk der jeg sitter og drikker te mens jeg ser solen forsvinne bak sanddynene.

Siste artikler