Serbia 70 år etter

av , .

Rebecca Wests’ klassiker “Black Lamb and Grey Falcon – A Journey through Yugoslavia” er fortsatt like høyt verdsatt i dag som da den kom ut for 70 år siden. Men landet hun omtaler, Serbia, har gått gjennom store endringer. Dette er Yngve Leonardsen og Kjetil Gynergs opplevelse av landet med den dramatiske historien.

Av  Yngve Leonardsen og Kjetil Gynergs

Den klassiske reiseskildringen Black Lamb and Grey Falcon – A Journey through Yugoslavia har blitt kalt en metafysisk Lonely Planet-guide som aldri trenger oppdatering. En reise i fotsporene til forfatterinnen bak kultklassikkeren, Rebecca West, gir et fascinerende tversnitt av Serbias historie.

Broen til Europa

“Geografisk sett befinner vi oss i Europa, men veldig få vet egentlig noe særlig om oss,” konstaterer guiden Milena Stanic. Vi treffer henne i Sremski Karlovci, det som i sin tid var en av de ytterste utpostene i det habsburske riket. Her, og i det som nå er storbyen Novi Sad noen kilometer unna, holdt den serbiske diasporaen til etter opprøret mot tyrkerne i 1689, i ly fra de ottomanske herskerne som forsatt holdt Beograd bare et titalls mil lenger sør. Det var også her den serbisk-ortodokse kirken lenge hadde sitt hovedsete, og i 1791 ble den første serbiske høyskolen startet i byen. “Dette var Serbias Oxford,” sier Milena. “Dette var vår bro til Europa.”

I dag er Sremski Karlovci en søvnig provinsby, og den kanskje beste grunnen til å dra hit er det som ligger bakenfor: Frushka Gora-fjellene. Det er riktignok ikke mye til fjell med sine drøye 500 meter, men i de små dalsøkkene på sørsiden ligger noen av Serbias viktigste kulturskatter bortgjemt. Og skal vi tro Rebecca West, forfatterinnen av Black Lamb and Grey Falcon, er det hit man må dra for å få utsyn over Serbias historie. 

Med intriger på menyen

Men en reise i Wests fotspor må begynne et annet sted, og kanskje helst på restauranten “Daca” i Beograd, et stenkast fra hotellet der hun bodde på 1930-tallet. “Vi spiste en for stor lunsj, hvilket fort blir ens vane i Beograd,” skriver West, og en reisende drøye 70 år etter kan ikke annet enn å nikke gjenkjennede. Ved vindusbordet på det som er byens eldste vertshus, sitter til alt overmål en skikkselse som kunne vært hentet rett ut av Wests klassiker. Den høyrøstede samtalen mellom de fire ved bordet, gir til kjenne at den engelsktalende herren i dress er et høyerestående medlem av den serbiske kongefamilien, og at det er familieintriger som står på menyen.

Rebecca West ville utvilsomt vært lutter øre, for flere hundre sider av hennes storverk er nettopp viet den serbiske kongefamilien og dens rolle i mellomkrigstidens Jugoslavia. “I dag har de få tilhengere,” forteller historikeren Ivana Dobrivojevic som vi oppsøker etter måltidet. “De fikk lov til å flytte tilbake igjen først for noen år siden, og nå driver de primært med veldedighetsarbeid.” Dobrivojevic er spesialist på kongedømmet Jugoslavia, den konfliktfylte forløperen til etterkrigstidens kommuniststat, som Rebecca West besøkte tre ganger i perioden 1936-38. Problemene i den unge nasjonen skulle igjen komme til overflaten på 1990-tallet, hvilket stadig gjør Black Lamb and Grey Falcon til en dagsaktuell reiseguide. 

Kongedømmet Jugoslavia

“Ideen bak Jugoslavia var svært progrssiv,” sier Dobrivojevic om prosjektet som i 1918 for første gang forenet slaverne i Serbia og Montenegro med deres brødre i Slovenia, Kroatia og Bosnia (som nylig hadde var underlagt det habsburske riket), og Makedonia (som hadde ligget under ottomanerne). “Men det var nok litt for sent for en samling,” legger hun til. “Hadde det skjedd på 1800-tallet, ville vi kanskje kunne skapt en felles identitet, slik tyskerne og italienerne gjorde.” I stedet ble resultatet en sterkt dysfunksjonell stat der den serbiske eliten insisterte på et sentralisert styre, mens særlig kroatene ønsket en form for føderasjon. Situasjonen nådde et klimaks i 1928 da den kroatiske nasjonalisten Stefan Raditch ble skutt i nasjonalforsamlingen av en annen representant, under en spesielt hatefull sesjon. Året etter valgte den serbiske kongen å innføre monarkistisk enevelde. “Han hadde gode intensjoner,” sier Dobrivojevic, men legger til at selv veien til helvete er brolagt med gode intensjoner: “Han forbød alle politiske partier, han oppløste parlamentet, og pressen ble tungt sensurert. Tanken var å bygge en jugoslavisk nasjon, men det var totalt umulig. Han gjorde bare vondt verre.”

Rebecca West så i sin tid det samme: “Han hadde tapt kroatene og hadde ikke evnet å holde på serberne,” skriver hun om kongens forsøk på å forene de to under samme flagg. Hun skriver i fortid, for diktatoren ble skutt og drept av separatister på en reise til Marseilles i 1934. Kroatia ble senere tilbudt autonomi i 1939, men da var det for sent: Krigen var rett rundt hjørnet, og ble som kjent fulgt opp av drøye 40 år med et anti-nasjonalistisk og kommunistisk styre. På 1990-tallet gjorde så fortiden seg på nytt gjeldene. “Vi hadde uløste nasjonale spørsmål fra mellomkrigstiden og de kunne ikke bare forsvinne sånn uten videre,” sier Dobrivojevic i dag.

For Rebecca West, som i sin tid så det hele i et mer idéhistorisk perspektiv, fremstod problemet som uhyre intrikat. “Det har sitt opphav i forsøket på å forene to typer slavere i samme stat,” skriver hun storslått. “På den ene siden slavere som var arvtagere etter den byzantiske kulturtradisjonen og den ortodokse kirkens primitive kristendom, og som etter nederlaget ved Kosovo og de påfølgende fem hundre år i slaveri, har blitt opplært i en tragisk livsoppfatning; på den andre siden slavere som ble innlemmet i det vestlige borgerskapets system gjennom østerrisk innflytelse, som åndelig sett ble styrt av den katolske kirken, hvis tone står i gjeld til en renessanse ukjent for de andre slaverne, og som hadde erfaring med ulykke, men ikke med tragedie.”

Kalemagden

På nytt ute i Beograds gater, setter vi kursen mot det store festningsområdet Kalemagden. Rebecca West kaller det “en av verdens vakreste parker”, og her har tiden mer eller mindre stått stille. Inne blant de historiske bystene og de vinterlette trærne sitter menn og spiller sjakk, mens par fortsatt stirrer ut mot den evige horisonten fra benkene mot Donau. Fra ytterst på den gamle festningen, under det berømte seiersmonumentet som ble flyttet høyt opp på en søyle for å skjerme befolkningen fra figurens nakenhet, har man full utsikt over det mektige møtet mellom elvene Donau og Sava. For den historisk reisende, som for West, er det et øyeblikk for å dvele ved alle de som har besittet denne unikt strategiske posisjonen mellom øst og vest: Ilyrerne, romerne, hunnerne, ungarerne, byzanterne, serberne, ottomanerne, østerrikerne…

Det er først når man begir seg inn i krigsmuseet på toppen av festningen, at man på ny blir løftet inn i nåtiden. “Biten av det amerikanske flyet er den veien,” peker damen bak skranken helt uoppfordret. Og ganske riktig: I et lite, trangt rom viet krigene på 90-tallet, har man utstilt den berømte fliken av et nedskutt amerikansk fly, en av få serbiske triumfer under Natos bombetokt i 1999. Da Rebecca West i sin tid besøkte museet, falt hennes øyne på bilen som kongen av Jugoslavia ble skutt i under besøket i Marseilles, en utrangert doning tidligere brukt til å frakte franske kriminelle. “Den symboliserer utmerket måten de vestlige stormaktene har behandlet Balkan på,” kommenterer West syrlig. Tanken bak den utstilte flybiten synes å være den samme, men dagens reisende forlater nok helst museet nedtrykt av et deprimerende stykke propaganda. 

Siste artikler