Vulkanturisme på Kapp Verde

av , .

Sør for Kanariøyene ligger Kapp Verde –– en øygruppe fremdeles i støpeskjeen som turistdestinasjon.

Den firehjulsdrevne bilen klatrer seg møysommelig oppover skråningene på den bratte vulkanøya Fogo lengst sør i arkipelaget kjent som Kapp Verde. Temperaturen synker proporsjonalt med at høydemeterne stiger.

Etter hvert skifter grønne åssider avbrutt av størknede lavaelver til bare svart og grå stein av lava. Hele tiden mens vi kjører har jeg vulkantoppen i sikte. Kvinner og barn i små landsbyer løper langs bilen med utstrakte hender for å selge vulkanske steiner og hjemmelaget håndarbeid.

Helt inne ved foten av Pico do Fogo –– vulkantoppen på 2829 meter –– som er Kapp Verdes høyeste fjell, ligger to små landsbyer. Her har innbyggerne skapt seg et liv av lavaen, både fra det siste aktive utbruddet så sent som i 1995 og det skikkelig store, forferdelige utbruddet i 1675 som sendte hele øybefolkningen på flukt. Det utbruddet endte i masseutvandring til de andre øyene i arkipelaget.

Vulkanturisme

Men det var ikke alle som dro for godt; så snart lavaen var kald og størknet flyttet de mest fryktløse tilbake. Lavafolket bygde seg hus og hjem av lavaen, fikk planter og blomster til å gro, dyrket kaffe, endog vinranker ble dyrket. I dag produserer området rundt 60 000 flasker av noe av den beste vinen på hele Kapp Verde. For øya har også for mange ukjente franske aner.

Ved foten av vulkanen finnes for eksempel en franskmann som driver et lite idyllisk hotell midt i lavalandskapet. Han er i dag en av de siste grenene på et stort fransk slektstre som startet med den franske hertugen Francois Montrond som brakte de første vinrankene til vulkankrateret på 1800-tallet. Mange av de som bor akkurat her i dag er etterkommere etter hertugens krumspring med diverse lokale jenter.

Den aktive vulkanen betyr penger i kassen for de to små landsbyene som ligger der den massive vulkanen stiger opp av landskapet. I tillegg til å selge suvenirer av lava, vin og kaffe livnærer lavafolket seg nemlig på vulkanturisme.

Mange backpackere og andre fjellvandrere kommer hit fra hele den vestlige verden for å klatre til topps på vulkanen for å oppleve noe så spesielt som å kikke ned i åpningen på en fremdeles aktiv vulkan.

Lokale guider starter sine organiserte turer grytidlig om morgenen – gjerne før seks –– da solen ennå ikke er glohet. Denne turen tar som fra tre til syv timer, og det er en mektig utsikt som venter på toppen så lenge været står deg bi. Men Kapp Verde er langt fra kun vulkaner og lavasvart landskap, og de fleste som først er på øya Fogo har kommet dit med fly fra øya Sal.

Sal –– en sandørken

Au da! En firfirsle stuper i dekning, en støvsky står til værs, det hviner i hjul som ønsker bakkekontakt. Jeg suser gjennom sanddynene på Sal med en strandbuggy. Her er verken fartsgrenser eller trafikkpoliti.

Ut av øyekroken ser jeg windsurfere slåss med bølgene. Både Sal og øya Boavista tilbyr vindsurfing og parasailing i verdensklasse takket være kraftige atlanterhavsvinder som tar ekstra godt.

Det regner sjelden på Sal, skal man tro reklamen. Den påstår at solen skinner konstant 10 måneder i året –– og det blåser så godt som alltid. Jeg ser også dykkere vasse uti det krystallklare atlanterhavsvannet for å svømme sammen med stimer av barrakuda og tunfisk. Og bortenfor solbaderne i sanddynene ser jeg ivrige fiskeres svaie stenger.

Siden Sal er den fremste charterdestinasjonen på Kapp Verde med god innenriks flydekning videre, så egner øya seg godt for ankomst og avreise. Og selv om øya strengt talt ikke er spesielt vakker så er det mange som tilbringer hele ferien i det åpne og ørkenaktig karrige landskapet. Et pluss er de lange og vidstrakte strendene, de mange aktivitetene øya har å by på og fine hoteller.

Øysamfunn

Øysamfunnet som utgjør Kapp Verde ligger i Atlanterhavet, cirka 50 mil vest for Senegals hovedstad Dakar. Lange sandstrender brer seg ut kilometer etter kilometer, og på flere steder er de nesten ubefolket.

Turismen er enda i startfasen og det finnes sjarmerende barer og mange gode fiske- og skalldyrrestauranter med et typisk innfødt preg. Derfor kalles da også øygruppen ofte for De nye Kanariøyene.

Man får følelsen av å være litt i Afrika og litt i Karibia på Kapp Verde. Under øyhopping finner jeg ut at den mest afrikanskpregede av øyene er Santiago. Der ligger også arkipelagets hovedstad Praia med et snev av storbypreg.

Øyene São Vicente i nordvest med den sjarmerende kulturbyen Mindelo og nærhet til naturskjønne Santo Antão –– arkipelagets kanskje grønneste øy –– sammen med før nevnte Fogo med sin levende vulkan, oppleves litt som Portugal, litt som Karibia men ikke så mye Afrika.

Mindelo opplevde sin økonomiske glansperiode på 1800-tallet da byen fungerte som kullstasjon for britiske dampskip. Datidens velstand gjenspeiles fremdeles i de ryddige, viktorianske torgplassene og i litteratur og musikktradisjonen.

Kapp Verde egner seg for øvrig veldig godt til øyhopping via luftveien. Cabo Verde Airlines flyr deg de korte strekningene mellom øyene med innenriksfly for en forholdsvis rimelig penge.

Siste artikler