Pittoreske Parga

av , .

For REIS-journalist Ylva Østvik blir ikke året det samme uten minst et par besøk i Hellas. Nå gir hun REIS-leserne den komplette guide til Vest-Hellas, og gir flere muligheten til å oppdage alle de bortgjemte, bortglemte og unike stedene øyene kan by på.

Når du flybåren ankommer Epirusregionen med sitt omkransende øyrike, er det både i bokstavelig og overført betydning en ny verden som åpner seg både for epifytten og den opplyste pilegrim. Mens Aktionbukta og Nikopolis-monumentet rett øst for byen Parga på fastlandet er avgjørende grensesymboler for det gresk-romerske og kristne Europas fødsel og tilblivelse, er det i større grad den italienske innflytelsen som inspirerer og setter sitt preg på øyer som Korfu og Paxos. Og bare ørlite lenger nord tiltrekker Albania med sine langt mer eksotiske og delvis uberørte tradisjoner.

Fargerik historie og florerende samtid

En rask rundreise i Epirusområdet avslører fort at mange av byene og øyene i det Joniske hav bærer preg av å ha vært under stadig venetiansk kontroll, men i dagens lys fremstår dette som en berikelse mer enn noe annet. Det beste av det greske og det italienske veves sammen til en harmonisk helhet som har resultert i nydelig mat, vakker arkitektur, og ikke minst et interessant historisk bakteppe.

Fra 1204 kontrollerte venetianerne Korfu og etter hvert samtlige av de joniske øyene, noe som pågikk i flere århundrer. Stedene har vært beleiret av både romere, briter, albanere, egyptere og franskmenn. Historien er ikke mindre fargerik – både Homer, Octavian (keiser Augustus), Kleopatra, Napoleon, Ali Pascha m.fl. har spilt sine roller i dette spektakulære dramaet. Her går greske oldtidsbyer med magiske opphavsmyter hånd i hånd med italienske piazzaer og urbane cocktailbarer, og skaper et sammensatt, og behagelig variert helhetsinntrykk. Her lokker i tillegg noen av de vakreste strendene i Middelhavet. Dette gir den perfekte kombinasjonsferien hvor både historien, samtiden, arkitekturen, naturen, det tradisjonelle og det urbane får plass.

Parga og Epirus

Vi sirkler oss inn mot flyplassen i Preveza og setter kursen mot valfartssenteret Parga på fastlandet lang vest i Hellas. Det er tidlig september, og turistbestanden bestående primært av italienere, grekere og nordeuropeere er i ferd med å tynnes ut. De 2500 helårsboende kan skryte av å eie et kultursted med preg av både fordums storhet og vekslende okkupasjoner, med innslag av både venetiansk, britisk og tyrkisk innflytelse, men hvor det greske særpreget stadig dominerer.

En spasertur i Parga avslører fort et lite nettverk av gater og smug som gjennomvever landsbyen, der lokale håndverksprodukter tilbys den entusiastiske tilreisende i en svært så pittoresk ramme. Solnedgangen og et tidlig kveldsmåltid bak det venetianske slottet er et must, i et område med koselige tavernaer med god atmosfære, men som også gir muligheter for aktiviteter etter midnatt. Byen kan skilte med et uvanlig godt utvalg av mat- og drikketilbud, tatt i betraktning dens relativt beskjedne størrelse. Parga kan sies å være en slags hybrid mellom det moderne, velfungerende turistmaskineriet og det tilbakelente landsbylivet. Flere av de største turoperatørene har ukentlige flyvinger hit, men det ser ikke ut til å ha stor effekt på de gamle grekerne, der de sitter og spiller domino og backgammon.

Ved solnedgang er turen opp mot borgen og til den gamle bydelen vakker. Intime barer med oppdaterte menyer, trange trappesmug med små butikker og enda mindre gater som skrår ut på sidene, gamle damer som tisker og hvisker, og barn som leker gjemsel i det labyrintiske veisystemet. Man trenger ikke å bevege seg mer enn et par steinkast bort fra havnepromenaden for å oppleve en touch av det lokale livet. Området oppe ved borgen består av en håndfull restauranter med et noe mer gresk-tradisjonelt kjøkken enn vi finner ved marinaen. Den familiedrevne Sakis Taverna har plassert ut småbord i den smale brosteinsgaten, og hvert bord har kun en liten parafinlampe som lyskilde. Restauranten er tydeligvis populær, og ouzo er obligatorisk mens man venter på plass. Det er liten tvil om at menyen er gresk her finnes favoritter som horiatiki, saganaki, tzatsiki, kleftiko og moussaka. En perfekt middag med ordentlig hjemmelaget gresk mat, og ikke minst en avslappet atmosfære som gir et godt utgangspunkt for fine samtaler og god stemning.

Jakten på udødelighet

Den første utfluktsdagen leier vi bil for å utforske de spennende områdene rundt Parga. Første stopp er Gliki, landsbyen hvor den mytiske elven Styx har sitt utspring rett fra fjellet. Mytene forteller oss at elven Acheron (kalt Styx i mytene) utgjorde grensen mellom jorden og underverdenen, og var den vannbårne forbindelsen over til dødsriket. Her rodde ferjemannen Charon de dødes sjeler over Acherousia-sjøen til dødsguden Hades når tiden var inne. Og her kunne grekerne møte de avdødes sjeler i tempelet til Hades. Det er også i denne elven Achilles ble dyppet av sin mor for så å oppnå udødelighet (med unntak av helen som moren holdt i). Myte eller ikke – Acheron er i virkeligheten en usedvanlig vakker elv som renner fra fjellene i Epirus og munner ut i havet ved byen Ammoudia.

Vi tar på oss badeskoene og begynner å vandre oppover elven. Vannet er isende kaldt, men om du takler frosne føtter (og etter hvert legger og lår), er turen oppover mot de vakre kulpene og små fossefallene likevel mer enn verdt ubehaget. Noen (blant annet undertegnede) bader til og med i det iskalde vannet i jakten på udødelighet. Acheron er tidvis helt krystallklar, og omsluttes av grønne trær og høye fjellvegger. Ta gjerne med telt og få en uforglemmelig natt omgitt av greske myter og til tider nesten tropisk vegetasjon. Heldigvis er ikke veien tilbake til sivilisasjonen eller en liten taverna særlig lang.…

Nekromanteion –– dødens orakel

Etter en kort kjøretur sørover stopper vi ved Nekromanteion. Ordet nekromanteion betyr død (nekro) tale (tei), og det var hit de troende kom for å snakke med sine avdøde forfedre. Det fantes mange orakler i det gamle Hellas, men Nekromanteion var faktisk det eneste dødsorakelet. Menneskene som reiste hit for å få svar fra de døde ble ofte værende i flere uker, og prosessen med å opprette kontakt innebar både hallusinogene stoffer, rituelle renselser og ofringer av ymse slag. I dag kan man besøke Nekromanteion og se på ruinene hvor oraklene satt de levende i kontakt med de døde, og det hersker fortsatt en mystisk stemning over stedet.

Et historisk seiersmonument

Turen går videre til enda et historisk område. Nikopolis ble grunnlagt i av Octavian, som senere ble kjent som keiser Augustus. Han planla og grunnla byen som et monument til ære for egen seier over Marcus Antonius og egypternes dronning Kleopatra i slaget ved Aktion. Denne kolonien ved det Joniske hav har siden kommet til å symbolisere den avgjørende konfrontasjonen i den romerske republikkens siste krig, og dermed den endelige seier over rivalen Antonius og Kleopatra.

Plasseringen av byen ga kontroll over passasjen mellom det Joniske havet og Amvrakikos-gulfen, og gjorde byen til et viktig handelssentrum. På et tidspunkt skal det ha bodd 30 000 innbyggere i byen og var med dette den største romerske bosetningen i Hellas, selv om det sies at de fleste av residentene kom hit under tvang. Ruinene av byen er spredt over et større område, men til gjengjeld er de fleste godt bevarte.

Munkemekka og tilfluktssted

Neste dag setter vi oss på nytt i bilen og stålsetter oss for det vi tror skal bli en strabasiøs kjøretur, denne gang til klosterkomplekset Meteora. Men den gang ei, ryktene om endeløse bilturer med hårnålssvinger i fjellsidene er heldigvis betydelig overdrevne, etter at den splitter nye motorveien nå mer enn halverer strabasene. Den 3 timers lange kjøreturen fra Parga til Meteora er fullt overkommelig for de fleste, og anbefales på det varmeste.

Meteora er virkelig fantastisk, dette gudsforlatte stedet som troner over Kalambakaområdet. Her svever klosterbygningene uvirkelig og vaklende på hårreisende høye og spinkle klippeformasjoner, frittstående i det åpne rommet.

Siste artikler