Grønn glede i Costa Rica

av , .

Få land i verden har skjønt nytten av økologisk turisme bedre enn Costa Rica. Her dyrker mange hoteller frukten og grønnsakene sine selv, og bare en kort tur unna stedet du bor kan du hilse på den levende utgaven av biffen som ligger på tallerkenen din noen kvelder senere.

Det vi ser av slutten av solnedgangen, er vakkert. En stor, rød sol forsvinner ned i jungelen rundt oss, mens vi kjører en pickup til det lille stedet Nosara sørvest i Costa Rica. Støvet fra den dårlige veien står som en sky rundt bilen. Vi har humpet av gårde i over en time fra den lille byen Liberia og befinner oss nå midt ute i ødemarka. Det meste av veien har regnet bort i løpet av regntiden, og ennå har ingen giddet å reparere den.

Men det bryr ikke sjåføren vår seg noe særlig om; han kjører på for fullt som om vi skulle vært på en tysk motorvei. Så skjer det som ikke skal, men som selvsagt måtte hende: Der hvor veien er som verst kjører han på en diger stein og punkterer. Ansiktet hans er ikke vanskelig å lese og det hjelper ikke med ristingen på hodet og ordene: Not good, not good. Telefonen hans er død og noen form for sivilisasjon finnes ikke på mange, mange mil. Vi setter oss like godt ned på veien og lener oss mot den varme bilen mens vår sjåfør konstaterer det han fryktet; noe ekstradekk har han ikke. Det siste lyset fra solen forsvinner, og jeg forsøker å holde unna avskjedskommentaren til en amerikaner jeg møtte på bussen fra Nicaragua til Costa Rica: Jasså skal du til Costa Rica? Det er slangenes mekka i Mellom-Amerika, det!

Nasjonalparkenes land

Tidligere på dagen hadde vi reist fra Managua, hovedstaden i Nicaragua. Bussturen til Liberia tok gode åtte timer, men Tica-bussene, som binder Mellom-Amerika sammen, holder en absolutt godkjent standard.

For det er fascinerende å ta buss i Mellom-Amerika. Ikke i noen annen verdensdel er det for meg tydeligere at man krysser landegrenser; å komme fra fattige Nicaragua til forholdsvis velstående Costa Rica, er en helt annen verden. Fra de alvorstyngede nicaraguanerne hvor ansiktene er preget av bekymring for morgendagen, til Costa Ricas lysere folkeslag; både i sinn og skinn. Fra skriften på veggen i Nicaragua som enten formidler at presidenten Daniel Ortega er en skurk eller helt, til alle de religiøse slagordene om at Jesus er veien og løfter om en bedre fremtid, til Costa Ricas blankskurte fasader og internasjonale neonskilt.

Dessuten har vegetasjonen endret seg vesentlig; Costa Rica er viden kjent for å være det landet i verden med størst andel nasjonalparker i forhold til landets areal. Hele 25 prosent er satt av til disse grøntområdene, men også i resten av landet er vegetasjonen tett. Også mange av Costa Ricas hoteller er sitt grønne ansvar bevisst. Det florerer av økologiske alternativ over hele landet; fra små surfehoteller med frittgående høner og nypresset ananasjuice, til større luksushoteller hvor for eksempel svømmebassengvannet er saltet og ikke kloret og hvor all maten er økologisk dyrket. De fleste stedene er svært bevisste på vannbruken ettersom det er vannmangel deler av året i store deler av landet.

Stedet vi skulle til hadde vi hørt var akkurat dette; et økologisk drevet hotell med høy standard. Dessuten er Nosara kjent for både sine ekstremt gode surfeforhold, sine vakre strender og sine avslapningstilbud som yoga og massasje. Men akkurat nå føltes det veldig langt frem til en massasjebenk og forfriskende bølger.

Mot harmoni

Lydene fra jungelen er alltid stas å høre når du ligger trygt i sengen din på hotellrommet, eller når du kjører åpne biler på safari. Det er noe ganske annet når du sitter på en øde grusvei med flatt dekk og en lettere hysterisk sjåfør. Hvilke dyr som forårsaker lydene er jeg lite interessert i å finne ut, men med ett lyser ansiktet til sjåføren vår opp, han mener det kommer en bil.

Og han har faktisk rett; motorduren er heldigvis på vei mot oss og snart ser vi lyktene lyse opp mørket rundt oss. Etter en ny time i bil kommer vi frem til stedet vi skal bo med det kleine navnet “”The Harmony Hotel””.

Det kan selvsagt komme av den litt dramatiske turen til Nosara, men navnet kunne ikke passet bedre i øyeblikket. Den stillestående, fuktige heten er erstattet med en sval bris, det varme vannet vi har drukket blir erstattet med en kald øl og alle dyrelydene som skremte vannet av meg i skogen er erstattet med regelmessige lyder fra dønninger som skyller opp på stranden.

Nettverksbygging og helsekost

“”Mamma, jeg vil bade i bassenget, ikke i sjøen!”, sutrer et barn på bredt amerikansk. Jeg våkner av en fjortentimers søvn, og hører lyden av løpende barneføtter på plattingen utenfor rommet.

Frokosten serveres til 10.30 og består kun av lokale råvarer, det meste dyrket på hotellets eiendom. Ananas har meg bekjent aldri vært saftigere og bedre enn akkurat her, vannmelonen smaker mye mer enn den vasne utgaven i Norge og mangoen er akkurat passe moden og myk. Alle måltidene er sunne her, hotellet er kjent for sin helsekostprofil, men den kan til tider nesten bli vel mye for en kjøttelskende nordmann.

Rundt meg sitter det en overraskende homogen gruppe gjester som åpenbart drar akkurat hit for hele livsstilen Harmony Hotel representerer. Nesten alle er amerikanske par mellom 35 og 45, de fleste har et eller to barn og alle sitter med sin lille iBook eller iPad på bordet mens frokosten inntas før de skal ut å surfe på Nosaras kjente bølger. Og de er åpenbart interessert i hva de får i seg; de alle er veltrente og drikker en masse forskjellige juice av blant annet basilikum, mango, persille, ingefær, avokado og mandler mens de bygger nettverk som bare amerikanere kan.

Men jeg går fort lei av businesspratet og går heller gjennom hotellets store grøntområde og videre ned til stranden. Det er ikke rart Nosara er kjent for surfing, verdenskjente mener de selv. Vinden er frisk og bølgene fra Stillehavet er store og bryter perfekt et stykke ut i havet. Jungelen vokser som en grønn, massiv vegg og adskilles fra vannet kun av noen meter hvit og finkornet sandstrand. Det beste er likevel tanken om at denne viken ikke skiller seg vesentlig fra hvordan det ser ut i neste vik. Sørvest-kysten av Costa Rica er nemlig laget av idylliske små bukter hvor kun trær, sand og hav er å finne.

Tvunget til ro

Selv er jeg ikke et veldig tålmodig menneske. Jeg liker at ting hender rundt meg og menneskelig tilstedeværelse. Jeg liker lyder, jeg liker neonskilt og jeg liker valgmuligheter. Jeg liker til og med trafikklys og lyden av sinte bilister.

Men noen få steder er det deilig å ikke høre noe annet enn lyden av vinden og bølgene, og å kjenne hvordan hjerterytmen tilpasser omgivelsene. Nosara er et sånt sted, her er det vanskelig å kjempe imot. Det lille stedets uomtvistelige idyll gjør noe med livene våre, gjør noe med tankene våre. Bekymringer forsvinner og morgendagen eksisterer ikke. Alt handler om å ta i mot det som er her og nå.

Etter hvert som kvelden skrider frem blir det klart at den moderne sivilisasjonens største kjennetegn, lyset, også er mer eller mindre fraværende her. Dette er et av de stedene hvor mørke ennå ikke er overvunnet av lysenes globale invasjon. Noen få gatelykter klarer aldri å hamle opp med de millionene av stjerner som lyser over hodene våre og lyset fra den gigantiske månen som henger tungt over havet.

Siste artikler