Oasen på havet

av , .

På verdens største cruiseskip er det pussig hvor fort man glemmer at man faktisk er ute på havet.

Når Fort Lauderdale sakte, sakte begynner å bevege seg bort fra oss tar panikken meg. På soldekket rundt oss vrimler det av mennesker. De har allerede kastet seg ut i cruiseeventyret, sikret seg en godstol ved bassenget, hoppet i vannet, eller stilt seg i kø ved den kunstige surfebølgemaskinen.

Nå slipper vi ikke unna, hvis vi ikke..?

– Vi rekker det, sier jeg i påtatt iver og nikker mot utgangen, men vet allerede at det er for sent. Oasis har lagt et par fotballbaner mellom seg og kaia.

– Shanghaiet, tenker jeg i brøkdelen av et sekund før jeg oppdager sølvglimtet i et skilt bortenfor oss. ”Sky bar” står det, og vi er ikke sene om å ta det som en invitt.

Oasis har oss nå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ut på havet

Oasis of the Seas er en mastodont av et skip, en flytende småby på testosteron.

– På størrelse med hjembygda mi – Ulsteinvik, som skipets norske kaptein Trym Selvåg (49) humrende kommenterte da vi møtte ham på brua et par dager inn i seilasen.

En bygd i ordets mer praktiske forstand også, for her finner du alt du måtte forbinde med originalen på landjorda. Her er restauranter og butikker, teatre og barer, legekontor og sågar en liten bypark. Det er overveldende, et destillat av den virkelige verden, så typisk amerikansk i sin utforming at for en uinnvidd som meg blir det hele ganske absurd.

De første timene går jeg fjetret omkring og klarer ikke helt å ta størrelsen ordentlig inn over meg. Våre medpassasjerer er ikke stort bedre, og i promenaden på femte dekk, som illuderer en handlegate i den virkelige verden, haster mange frem og tilbake, mellom butikkene, karaokebaren og utendørsamfiet i hekken, som gnagere i et medisinsk eksperiment.

– Jeg må ut, tenker jeg, og følger bølgen av mennesker som finner veien til heisene.

De tar oss fort opp på 15. dekk. Den varme vinden mot huden ved rekka forteller at vi er på vei mot eventyret, selv om blikket ut på havet ikke sier så mye om bevegelse. Det er ikke annet enn tomt hav rundt oss på alle kanter.

Merkelig hvor alene man kan føle seg på et skip med over 8000 mennesker ombord, når det ikke er land i sikte.

Akkurat det blir én av etter hvert mange attraksjoner.

Oasis 35 kopi

 

I paradis

Jeg er ingen  sjøulk. Havet som den store opplevelsens osean har aldri virket forlokkende på meg. Det er mer et sted jeg kan fortøye livet mitt til. Se ut over, som en beroligende – og noen ganger foruroligende – kulisse.

Samtidig dras jeg mot mulighetene havet gir, som transportåre fra ett sted til et annet, for eksempel. Mange velger cruiset sitt ut fra hvor skipet tar dem. Turen fra Fort Lauderdale til Haiti tar halvannen dag. Om morgenen tredje dagen legger Selvågs folk den enorme farkosten til ved Royal Caribbeans eget anlegg i Labadee – en menneskeskapt ferieidyll som virker fjernt fra bildene vi ellers er vant med fra Haiti.

Som en representant for det vestlige overflods-samfunnet ville muligens et besøk av Oasis i hovedstaden Port-aux-Prince ikke vært forenlig med de enorme problemene innbyggerne i Haitis hovedstad står overfor. Slik sett er Labadee en hyggelig overraskelse, en liten time-out fra skipet, på stranda eller vannscooteren, eller i en av strandbarene.

Vi blir med andre ord ikke kjent med landet Haiti, det faktum at det var på denne øya (Hispaniola) Kristoffer Columbus i 1492 gikk i land og trodde han var kommet til India. At det var her de fryktede diktatorene Papa og senere Baby Doc Duvalier la befolkningen under seg godt hjulpet av sin fryktede terrororganisasjon Tonton Macoutes.

At landet nylig nærmest ble utradert av et fryktelig jordskjelv.

På Labadee fremstår Haiti som et lekkert, nærmest uberørt sydhavsparadis som bare vi cruisepassasjerer har tilgang til.

Herlig ­– og for noen – noe betenkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I syndens pøl

Tiden står ikke stille på havet, i hvert fall ikke når du har så mange muligheter til å la den løpe fra deg som på Oasis. Her finner du barer og butikker for enhver smak – og ditto aktiviteter. Vi rekker rett og slett ikke over alle.

I jazzklubben lytter jeg til og hilser på artister som en gang var på fornavn ned Louis (Armstrong). Det skjer samtidig med at utendørsamfiet viser en familiefilm, og et ensemble med fremragende skøyteløpere farer over kunstisen i andre enden.

Det er pussig hvor fort vi venner oss til skipets rytme, og dynamikken som oppstår mellom oss passasjerer. I løpet av syv dager skrur et lite bysamfunn på mer enn 8000 mennesker seg sammen i en forbløffende symbiose. Forelskede par flanerer på dekk eller i Central Park – en handle- og restaurantgate på 6. dekk der innvendige lugarer illuderer leiligheter i et bymiljø.

Og beveger du deg – symbolsk nok – enda lengere ned i buken på skipsgiganten åpner det seg en helt annen – og for noen – mørkere verden.

I skipssamfunnets ”skyggeside” – det omfangsrike kasinoet – er det sågar tillatt å røyke. Den tildragelsen føles nesten som en rekvisitt, som en regissert motvekt til det prektige livet på skipets solside.

Og som mange andre av skipets passasjerer lar vi oss henføre, også i ”syndens pøl”.

 

Brutal rovdrift

Neste morgen legger vi til på Jamaicas nordvestside, en times kjøring øst for Montego Bay. Øya er mest kjent for sin musikk, sin ”yah-man” livsstil – og Bob Marley. For å komme mer under huden på Jamaica velger vi derfor å ta en reise inn i dens koloniale fortid.

– Sukker, svarer guiden kort på hva som holdt øya gående økonomisk.

På det meste, rundt 1820, produserte de engelske slavedriverne på Jamaica  77 000 tonn sukker i året, og Brimmer Hall Estate i Ochos Rio-dalen, vel to timer i bil fra havna i Falmouth, var et av godsene som sto bak den enorme produksjonen.

Selvsagt godt hjulpet av arbeidere importert fra Afrika. England var blant de første som forbød slavedrift, men som i mange av de andre koloniene fortsatte praksisen i det skjulte. Det skjedde utvilsomt også på Brimmer, som ble etablert i 1817.

Den mørke fortiden får vi ikke vite så mye om under den korte kjøreturen rundt på godset, som bygningsteknisk har sett sine bedre dager. Det gjør et besøk her på ekstra interessant, fordi bygningene – eller det som er igjen av dem – har aner tilbake til den tiden da den britiske kronen og dens begunstigede undersåtter tjente seg søkkrik på sukkerproduksjonen.

Brimmer er en plantasje som fortsatt hovedsakelig lever av hva den produserer, blant annet bananer og kakao. I den ulidelige heten denne dagen er det ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært for de stakkars menneskene som ble utsatt for brutal rovdrift for å tilfredsstille sine herrers profittjag.

Guidens blanding av slørete engelsk og patois gjør at vi ikke helt klarer å følge med i fortellingen om Brimmer, men det det gjør ikke så mye.

Et par eksempler på innhøsting av sukkerroer og kakao forteller langt mer enn den stakkato presentasjonen, og gjør den humpete returen på utvaskede og hullete kjerreveier langt lettere å utholde.

 

Et kort intermezzo

Det fine med havet er at du kan kaste loss og bare dra ut på bølgene. Du kan la havstrømmene føre deg av sted til neste sted.

Oasis har på sin side en seilingsplan som skal opprettholdes, selv når styrmann på brua oppdager en liten hvelvet robåt og etter internasjonal lov er forpliktet til å ta den i nærmere øyesyn.

Noen delfiner ser det plutselig for godt å leke med redningsbåten som kaptein Selvåg setter på vannet, men mannskapet som haster ut til det lille skroget lar seg ikke affisere. De har en jobb å gjøre.

– Det skjer nå og da at vi må ta opp flyktninger fra Cuba som har gitt seg havet i vold, men denne gangen var det trolig bare en lettbåt som hadde slitt seg, forklarer Selvåg om den lille hendelsen, som på ingen måte virker forstyrrende inn i seilingsplanen, for etter en hel dag i rom sjø ankommer vi øya Cozumel og Mexico nøyaktig på tidtabell.

 

I kampens hete

Temperaturen er om mulig enda høyere denne dagen, godt over 30. Heldigvis virker luftkondisjoneringen om bord i bussen, som via hurtigbåten fra Cozumel til fastlandet tar oss til ruinbyen Chichen Itza som den skal. Det gjør imidlertid møtet med heten på sletten rundt de imponerende steinformasjonene desto mer intens og nærmest uutholdelig.

Her står luften rett og slett helt stille.

– Hvordan i all verden klarte de innfødte å reise slike byggverk, i en slik varme? tenker jeg der jeg pesende sleper meg etter en guide som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om heten.

Så er han da også en av maya-folkets etterkommere, som mange av de andre innbyggerne som har innrettet livene sine etter de ti-tusenvis av besøkende som daglig er innom ruinparken. De selger suvenirer langsetter gangstiene, av ulike kvaliteter, inspirert av utformingene på bygningene, eller mytologien knyttet til det fascinerende samfunnet, som fikk sitt endelikt i møtet med de spanske erobrerne.

Chichen Itza på Yucatán-halvøya er et av verdens syv nye underverker, et fenomenalt eksempel på førkolumbisk byggekunst som gir fantasien vinger. Mayaene var utmerkede ingeniører, og meget avanserte astronomer. Hovedbygningen og det store fokuspunktet i ruinparken er Kukulan-pyramiden, som ikke er tilfeldig plassert, men bygget etter hårfint beregnet ingeniørkunst.

Solen var rettesnoren for hver minste vinkel i utformingen, slik det meste i disse samfunnene var. Den styrte menneskenes liv, på godt og vondt, noe arkeologene har klart å tyde ut fra de mangslungne inskripsjonene i veggene i pyramidene, templene og arenaene.

–  Chichen Itza var bygd som et religiøst og vitenskapelig senter, ikke som  boligområde, forklarer guiden når vi spaserer inn på den 180 meter lange sportsarenaen. Her ble det utkjempet et ballspill som minner om kurvball, der vinneren fikk det tvilsomme privilegium å bli ofret til gudene.

– Godt at den praksisen fikk en slutt, konkluderer guiden tørrvittig.

Kommentaren fordamper raskt under den knugende hete solen.

 

Den omvendte tvileren

Reisen over Mexicogolfen tilbake til Fort Lauderdale er som en melankolsk svanesang. Passasjerer vi i starten var på nikk med treffer vi nå i baren og rundt bassenget som gamle venner. Vi utveksler replikker (og telefonnumre) som om vi har kjent hverandre i evigheter.

– Litt vemodig nesten at det nå snart er over, som et par fra Drammen uttrykte det.

Under middagen tar da også Denis og Sherman seg ekstra godt av oss. De kjenner på vemodet, og serverer oss et par ekstra desserter – som for å myke opp stemningen av undergang.

Jeg merker selv at Oasis har vokst på meg, at det jeg umiddelbart opplevde som et uttrykk for amerikanernes dårlige smak her ute på havet ble en kvalitet jeg lærte å sett pris på.

Full av skepsis myknet jeg i møtet med mennesker fra alle mulige samfunnslag, kulturer og nasjoner. Det ligger en stor kvalitet i cruisereisen bare der, mener jeg, og når vi ser Florida nærme seg i det fjerne vil jeg bare reise forbi – videre ut på havet og nye eventyr.

Jeg er ikke i tvil – Oasis har meg nå.

 

Turistinformasjon

Royal Caribbean Internationals (RCL) skip MS Oasis of the Seas ble levert cruiseselskapet i oktober 2009, og er sammen med søsterskipet Allure of the Sea (5 cm lengre) verdens største i sitt slag. Kapasiteten er på 6 296 passasjerer, og et mannskap på ca. 2 400.

www.oasisoftheseas.com

 

Slik kommer du dit

RCLs skip opererer både i Middelhavet og i Karibia. Vår reise startet i cruisehavna i Fort Lauderdale, som ligger en kort drosjetur (er dere flere er enkeltdrosjer det billigste) fra den internasjonale flyplassen. Dit flyr i dag Norwegian direkte fra Oslo og København. Du må beregne en dag ekstra i forkant av cruiset, som starter 16.30 på ettermiddagen, med siste frist for ombordstigning rundt kl. 15.

Systemet rundt ombordstigningen er forbilledlig, hvis du har fulgt alle instrukser. De kan virke litt overveldende, men det betaler seg å kunne dem når du skal ombord, og senere gå fra borde.

www.norwegian.no, www.rccl.com

Noen cruisetips

* Husk minst ett pent antrekk for de ”penere” middagene

* Ta med så lite bagasje, og liten koffert, som mulig (avhengig av størrelsen på lugaren)

* Få med deg et par ekskursjoner

* Ikke prøv å rekke over alt, men velg deg ut dine favoritter. Mye av gleden med havet er å bare la tiden flyte på dekk

* Engasjer deg i dine medpassasjerer. ”I samme båt” betyr virkelig noe på havet.

* For kvinner: fyll kosmetikk og andre toalettnødvendigheter på mindre enheter

NB : Norske reisende er unntatt “tipsplikten”, som er inkludert i cruisepakken

Siste artikler