Dubai: Drømmen som brast

av , .

Dubai var alle elleville eiendomsinvestorers paradis. Med finanskrisen ble det deres mareritt.

Det lille emiratet ved den Persiske Gulf er bokstavelig talt bygget på sandgrunn – eller til og med på vann. Det er et arabisk Metropolis, skapt i rekordfart av en visjonær sjeik og finansiert med lånte penger.

Som ferieparadis er Dubai perfekt for den mondene livsnyter; her er ingen kjedelige ruiner eller tørre historiske muséer å besøke. Attraksjonen ligger i en livsstil på øverste hylle, med beach clubs, tennisbaner, luksushoteller, shopping-nirvana og golfanlegg som lekegrinder. Det en luksus så deilig vulgær at selv Donald Trump lot seg lokke hit. (Den samme Trump trakk seg fort nok unna igjen da problemene tårnet seg opp, men det er en annen historie). Det er Sheik Mohammed bin Rashid Al Maktoums visjon for Dubai som et blomstrende sentrum for handel, finans og turisme satt i system.

Dubais hersker har gjennom de siste 25 årene satt i gang enorme byggeprosjekter – først med en enorm, kommersiell havn og deretter med nærmest uvirkelige planer om å utvide Dubais kystlinje fra fattige 67 kilometer til nærmere hundre mil med sandstrand. Dette startet han på gjennom å bygge den kunstige øya Palmen, anlagt som – nettopp, en palme! Så kom neste palme, og det kunstige øyprosjektet The World.

Legg så til verdens høyeste bygning (Burj Dubai), verdens mest eksklusive hotell (Burj al Arab), verden største fornøyelsespark (Dubailand) og en rekke andre “umulige” prosjekter, så får du Dubai anno 2007 – på full fart mot å bli et fremtidssamfunn i den urgamle ørkenen.

Visst var dette samfunnet fristende; det var overflod, det var luksus og det var i all hovedsak en lekegrind for de rike. Folk fra hele verden investerte nærmest blindt i eiendom, for optimisme smitter. Og var det noe Dubai hadde nok av, var det optimisme.

– Dette er nødt til å eksplodere, mente skeptikerne.

Og de fikk rett. For da finanskrisen rammet, falt grunnen ut under Dubais fantasiprosjekter.  Alt var bygget ved hjelp av gigantlån i utlandet, og få måneder inn i finanskrisen måtte man krype til korset og be om betalingsstopp. Tusener på tusener i byggesektoren ble oppsagt, og den statseide gigantutbyggeren Nakheel reduserte fra verdens største og lekreste kontorer til brakker nærmest over natten. I dag er selskapet utradert.

Alt stoppet opp. Kjøperne uteble, prosjekter ble stoppet eller skrinlagt og mange eiendomsinvestorer tapte store summer og rømte emiratet. Skeptikerne fikk rett: Boblen brast.

Hva som skjer med Dubai i årene fremover, er vanskelig å spå. Fremdeles er det er ettertraktet turistmål, så ettertraktet at Norwegian har en egen rute hit. Dubai er et fata morgana, en oase av luksus i ørkenen. Turistene vil fortsette å søke seg hit. Men boligsektoren har fått seg et alvorlig skudd for baugen, og du skal ikke være rare spåmannen for å mene at boligprisene (som sank som en stein med finanskrisen) neppe vil stige noe særlig med det første. Dubai er i aller høyeste grad et kjøpers marked, der mange selgere fortvilet prøver å komme seg ut av sine eiendomsinvesteringer. Dette gjør også at prisbildet er mildt sagt uklart. En slags “normalpris” i et “gjennomsnitts leilighetsbygg” ligger trolig rundt 12.–15.000 kroner kvadratmeteren, men hva en eventuell salgspris blir er nok avhengig av selgerens grad av desperasjon. Du som vurderer kjøp bør ta deg god tid, og finpusse dine prute-egenskaper. Og ikke minst være klar over risikomomentet ved å investere i eiendom her…

Vår påstand: Ikke kjøp feriebolig i Dubai i dag! Bedre å leie enn å eie, og det er en grunn til at ingen norske ferieboligselgere opererer i det norske markedet lenger…

Siste artikler