På trynet på Island

av , .

Å være reisejournalist er stort sett en priviligert fornøyelse, men kom ikke her og påstå at det er risikofritt!

La meg ta et par eksempler fra min nylig avsluttede reise til Akureyri på nordsiden av Island.

Ved ankomst til Reykjavik er det velkomstmiddag på en av byens mange forbausende gode restauranter. Kveldens vert, Ingvar fra Islandsstofa (Promote Iceland), forteller engasjert og levende om islandsk kultur, natur og historie. Stemningen er løftet, og luften går ikke ut av ballongen før vi kommer til garderoben – og min dyrkjøpte og kjære Canada Goose-jakke er borte! Stjålet, eller noen som har gått hjem med feil jakke? Konsekvensen er uansett den samme: Island midtvinters krever varmere innpakning enn en mosegrønn (og etter min mening griselekker) tweedjakke fra Corneliani, modell 1989.

Strike one!

Ingvar er imidlertid like sjenerøs som han er kunnskapsrik, og låner meg sin egen islandske ekvivalent: En jakke fra 66 grader nord – local brand. Og med denne litt stramt drapert om en middelaldrende overkropp setter vi kursen mot Akureyri, byen på Islands nordkyst. Hvor vi møtes av snøstorm, som seg hør og bør: Vi er tross alt kommet for å utfordre litt barsk natur.

Og utfordre barsk natur gjør vi til gagns. Vi tester også slalombakken i Akureyri, som selvsagt er stengt i snøstormen. Men som åpnes for oss, et lite knippe nordiske reisejournalister. Vi kan jo tross alt stå på ski (et par av danskene av naturlige årsaker unntatt). Jeg tar heisen opp 100 meter nederst i bakken, og hopper av. Sikten er null i snøføyka, og jeg kjenner hvor glad jeg er for å være norsk: – Dette er jo nærmest hjemmebane, tenker jeg – og setter utfor først.

Det går fin-fint de første 30 metrene. Så treffer jeg en snøskavl på tvers, skyter ut i en perfekt parabel fem meter gjennom luften og går på trynet på blank, forblåst is på nedsiden av skavlen.

Strike two!

Det blir snøscooter ned resten av bakken. Ikke i førersetet, med vinden i håret og farten i barten, men bakpå – med halen mellom bena, kroppen i vinkel og skjegget i postkassa. Deretter videre til hospitalet i Akureyri, hvor det raskt konstateres ribbeinsbrudd.

– Gjør det veldig vondt? spør den søte, unge og kvinnelige islandske legen.

– Ikke noe som ikke kan kureres med en gin tonic, stønner jeg sammenbitt – og litt barskt, mener jeg selv. Legen ser bare rart på meg, og skriver ut den islandske versjonen av Paralgin Forte.

Faktisk gjør det så innihelv… vondt at jeg glemmer å be henne sjekke smertene i hoften; jeg tryna tross alt i en posisjon en stuper ville vært stolt av. Så jeg halter meg ut av sykehuset, godt hjulpet av en bekymret Halldor – vår guide på Nord-Island. Som kjører meg til hotellet (“Trenger du hjelp opp på rommet?” – Nei, langt ifra!), hvor jeg bruker et kvarter fra resepsjonen til hotellrommet mens svetten driver og smertene er så ille som bare en mann kan oppleve dem.

Til glede for deg som ennå ikke har testet ut kombinasjonen av en stiv gin tonic og to Paralgin Forte: Den virker strålende på korttidsminnet, om du ikke ønsker å beholde det. Men på ribbeinsbrudd og most hofte er virkningen heller oppskrytt, spør du meg.

Akkurat nå, noen dager senere, ligger jeg på sofaen hjemme i min egen kjellerstue. Ribbeinsbruddet gjør mest vondt når jeg trykker på Æ og Å på tastaturet, når jeg hikker, hoster, ler eller beveger meg mer enn en millimeter. Greit nok. Det er hoften som plager meg mest. Den skal til legen på fredag. Den også.

PS
Min kjære Canada Goose-jakke kom til rette et par dager senere, og ble med meg hjem til Norge igjen. Så risiko og ulemper til tross: Livet som reisejournalist er faktisk stadig en priviligert fornøyelse. For vet du hva? Nå slipper jeg å danse rumba på en god stund. Og rumba er det verste jeg vet!

Tom Andersson

Siste artikler