Man kunne absolutt venne seg til limousine med sjåfør til jobben.

– Mr. Andersson, I presume?

av , .

Ingen dager er like, men noen er mindre like enn andre. Som den dagen jeg blir hentet hjemme med limousin for å dra på reportasjetur til Dubai.

I min lille stikkvei på Lysaker er vi ikke så vant med limousiner. Stor er derfor oppstandelsen i nabolaget når det dukker opp en, med uniformert sjåfør og skilt med mitt navn på.

– Mr. Andersson, I presume?

Joda, det er meg. Reisejournalisten som vanligvis tar flytoget til jobben, men altså ikke denne gang. Med Emirates’ etablering i Norge har vi for første gang fått første klasse på en flight ut av Gardermoen. Og – som jeg akkurat får erfare – avhenting ved stuedøren for passasjerer på første klasse og business.

Som nordmann med røtter i geitost og fornuftige sko kjenner jeg et tåpelig og litt skyldbetynget glis bre seg i ansiktet – omtrent som når jeg hører korpsmusikk 17. mai. Halve meg håper at naboene får med seg absolutt alt, mens resten av meg føler trang til å synke ned i baksetets dype usynlighet. Det ender med det siste, fremdeles med det tåpelige gliset som en forræderisk åpning til min indre Jeppe i baronens seng.

Å ja, om du skulle lure: Turen til Gardermoen har aldri gått raskere. Eller er det bare meg som føler at den går for fort?

Siste artikler