Urbant på Mallorca

av , .

Mange av dem som drar på ferie til Mallorca, får ikke med seg at Palma er et turistmål i seg selv. Til tross for at byen ligger på en øy, er den kontinental og har sin egen puls som slår natten igjennom.

palma4.jpgDet er to timer siden klokken slo midnatt, og det er fullt på Cappuccinos uteservering. Vi kjenner en plutselig pust av blomsterduft, av det slaget som får en sann pessimist til å se seg om etter begravelsesfølget. Men her viser det seg å være parfyme: En pyntet gjeng går forbi mot en lang natt på diskoteker som Abraxas og klassikeren Titos borte på Passeig Marítim. En del av dem ser ut til å bekrefte det en innflyttet venn sa som et apropos til Palmas sene og intensive nattliv: ”Man må bruke stoff for å holde ut.” En overdrivelse, kanskje, men for å henge med til sju, åtte eller ni om morgenen, kan nok en del ha bruk for litt kjemisk hjelp. Og en øygruppe som årlig tar imot omkring ni millioner mer eller mindre festlystne turister, er selvfølgelig et forlokkende narkotikamarked. Majorca Daily Bulletin skriver at på Son Reus forbrenningsanlegg har politiet nylig satt fyr på nesten to og et halvt tonn kokain til en verdi av 300 millioner euro. Beslaget ble gjort på en katamaran med britisk flagg og fem østeuropeere om bord. Det må ha vært en spennende seilas. Man kan altså lure på hva som skjules blant de mange luksuriøse båtene i marinaen på den andre siden av Passeig Marítim. Mastene står som et hvitt, kjempestort plukke-pinne-spill mot nattehimmelen. Milliardærenes verden vugger på det lakksvarte vannet. Det er deilig å sitte her blant summende stemmer. Ikke mye kommer opp mot en ståkete kafé midt på natten, et livlig rom der man er velkommen for prisen av en espresso. Man kan sitte alene, men likevel være i et fellesskap og lese, titte, tenke eller lytte. Det er ikke det minste forunderlig at kafeene har hatt så stor betydning i Europas sosiale, politiske, intellektuelle og romantiske liv. Og i Palma er det sjelden langt til en åpen kafé, til en lysoase i vargtimen. Kanskje trenger man ikke bruke stoff for å orke. Men kaffe må man ha.

palma2.jpg

 

EN LITEN METROPOL
Den vennlige og hvithårede Tito Robles drikker kaffen sin i én slurk. Helt siden faren hans på 1950-tallet åpnet et hotell med fire rom i Arenal, har Tito i all hovedsak levd av tysk turisme. Han har vært både hotelleier, dykkeinstruktør og PR-konsulent i ”industrien uten skorsteiner”, og han har sett endringene. Vi sitter på en kafé i Santa Catalina vest for sentrum, en bydel som i flere år har vært på vei oppover, vel forsynt med hippe barer og spisesteder. Ellers finner man trendstedene i blant annet Porto Portals og Portixol. – Det er riktig at det stadig blir flere lekre hoteller og restauranter, sier Tito Robles, men Mallorca er fremdeles i all hovedsak en middelklassedestinasjon. Mallorca har tilsynelatende kjørt berg-og-dal-bane. Den idylliske tiden da turismen kom i gang ble til masseturisme med grisefestfyll og stygge kjempehoteller. Og så beveget øya seg tilbake til posisjonen som trendy destinasjon med boutiquehoteller og utstuderte spisesteder. Masseturismen består riktignok, men er mer tøylet. Også Palma lever av turismen, men har på et slags vis holdt seg unna svingningene. Redningen er muligens at relativt få har innsett at byen er et reisemål i seg selv. Turistene vil bo på strandhotellene, og kommer bare på dags- eller kveldsbesøk. Nå har byen, som er Balearenes hovedstad, nærmere 400 000 innbyggere og er blitt en liten metropol med voksende forsteder. Men den er likevel overskuelig og passe bråkete.

 

KONTINENTAL
Palma er usedvanlig kontinental til å ligge på en øy. Byen føles på en måte ung til sinns, men minnene viser til fjerne tider med innflytelse av så vel fønikere som grekere, kartager, romere og arabere. Det var romerne som fant på navnet Palmaria. Maurerne kom i år 798 og styrte til 1229 – en periode med sjørøveri så vel som med introduksjon av nyvinninger som vindmøller, gatebelysning og avløp. Så invaderte Aragonias konge Jaume I øya. I dag er briter og tyskere de største utenlandske gruppene. Mer enn en femtedel av all eiendom tilhører utlendinger. Stadig flere skaffer seg leiligheter, og Tito Robles engster seg for hvor mye Balearenes hotellnæring går glipp av når alle utlendingene begynner å leie ut leilighetene sine. – Folk kjøper i samme område som sine landsmenn, sier han. Men tyskernes gettoer baserer seg på hvilken by de kommer fra. I Andrax, for eksempel, bor folk fra Dortmund i ett område, de fra Berlin i et annet. Man kan fundere på hvordan det har seg at en person som har levd med og av tyske turister i et halvt århundre, mener å kunne bekrefte alle de klassiske fordommene om dem. – De er annerledes, sier han. Tyskere leter opp andre tyskere når de reiser, de vil ha tysk mat, tyske varer. Rundt tre og en halv millioner tyskere kommer hit hvert år – hvilket sies å være grunnen til at franskmennene er så få. De tilhører riktignok samme union, men forestillingene om de nasjonale særtrekkene rikker man ikke ved i første omgang.

 

PALMAS GRÜNERLØKKA
I Santa Catalina møter man fremdeles flere Palma-innbyggere enn turister, og turistene er av typen som ikke vil ses på som turister av det slaget som holder seg i det turistiske La Llotja og i gamlebyen med katedralen. Noen har kalt Santa Catalina for ”Palmas Grünerløkka”, og her som der pågår den såkalte gentrifiseringen som får boligprisene til å stige og forvandler arbeiderbydeler til områder for bohemer med kreative yrker. Men i Santa Catalina råder fremdeles et til dels pittoresk forfall, stille smågater med nedslitte hus, håndmalte skilt, avflassede vinduslemmer og elektriske ledninger i et håpløst virvar på fasadene. Kvartalene på høyden nærmest bukten, ved de gamle vindmøllene, er en by i byen, med små, smale gater, stille hus med smijernsbalkonger og sløve katter på Carrer des Molins de Megjorn. Torghallen ved Plaça de la Navegació er et nav i dette området. Den er mindre enn Mercado Olivar i det sentrale Palma, men her finnes likevel det meste av hva man kan finne på å ville stappe i seg. Duftene blandes. Nybakte ensaimadas, havsalt på blekksprutene, rokker og muslinger på is og hos slakterne en aroma av lær der pata negra-skinkene henger fra taket som store, brune dryppstein. På Bar Ca’s Nene i det ene hjørnet av torghallen har man presset inn tre minibord bak disken, og stedet er dermed muligens Palmas minste restaurant. Flere av gjestene gir inntrykk av å ha kommet hit så lenge de kan huske.

palma3.jpg

 

MIRÓ PÅ ES BALUARD
Ytterligere noen kvartaler østover løper Passeig Mallorca på begge sidene av en elv som ofte bare er en sildrebekk og et fuglebad. Å kalle Passeig Mallorca for Palmas Fifth Avenue er å ta hardt i, men dette er en prestisjeadresse med imponerende bolighus. I arkadene ved elegante Hotel Jaime II finner man eiendomsmeglere og kafeer med velkledde damer. Til høyre ligger Avinguda Jaume II, som sammen med Passeig del Born hører til de store shoppingstrøkene. Vesker, sko, klær, kunst, antikviteter, smykker, klokker og Baby Dior; det er de samme merkene som overalt ellers i verden der det finnes mennesker med penger. Det globaliserte markedet får karakter av et slags plastkortenes planøkonomi. Vil man la seg overraske, er det bedre å lete blant småbutikker og håndverkere, eksempelvis i smugene rundt Plaça Mercat. Lengst sør i Passeig Mallorca, ved Porta de Santa Catalina, har museet for moderne kunst, Es Baluard, smeltet sammen med den gamle bymuren. Mange av de største navnene er representert, men Joan Miró får en særstilling ettersom han levde de siste 30 årene

Siste artikler